19.08.2011

Fuglerier kommer!

Det har vært knapt med tid de siste månedene, men snart skal jeg komme sterkt tilbake med mange, mange fuglehistorier som nå hoper seg opp både på kamera og i hodet.

19.06.2011

Forsøplingens konsekvenser

I fjor høst, da Måk1 og Måkalice ikke lenger anså vår altan som så viktig for matinntaket, slappet de mye mer av når det gjaldt vaktholdet. Resultatet var at ganske mange måker strømmet til altanen, og vi tok det som et tegn på at nå var måkematesesongen over (vi fortsatte, som nevnt i forrige innlegg, å mate Lilleskjor helt til desember).

En av måkene som oppsøkte altanen vår i denne helt siste tiden, satt et støkk i oss. Denne måken hadde kun én fot, og den andre var sammensnørt av noe tråd som kunne se ut som å være av plastikk. Det gjorde at måken ikke kunne lande! Den var mye tøffere enn de andre måkene når det gjaldt å få tak i maten, noe som antageligvis var dens eneste mulighet for overlevelse. Vi hadde et lite håp om klare å fange den for å løsne foten dens fra plastikken, men det gikk ikke.

Antagelig var denne måken skadet pga. forsøpling av havet - en påminnelse til oss om hva forurensning fører til for dyrelivet.
Med kun én fot, som i tillegg er skadet. Klikk på bildet for å se større versjon.

Foto: Sverre Andreas Fekjan & Suzanne Anett Thobro.
Creative Commons License
Fotografiet er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

18.06.2011

Lilleskjor og Kvasi

I fjor sommer begynte en liten skjor å besøke vår altan. Han var tydeligvis ny av året, og oppførte seg som en typisk ungdomsfugl. Det rare med Lilleskjor, som vi kalte ham, var at han ikke så ut til å vokse i løpet av sommeren, og Lilleskjor forble derfor vedvarende et passende navn.
Fra Bergen var vi vant til at våre faste skjor Skjoretta og Skjorvald helst ville spise rosiner, og at havregryn var fattigmannskost de helst styrte unna. Med Lilleskjor var det derimot omvendt. Han likte best havregryn. Og det artigste av alt - hver gang det var tomt på altanen kom han tuslende inn i stuen! Dette skjedde flere ganger. Plutselig hørte vi lyden av tassende fugleføtter på stuegulvet, og da vi snudde oss mot ham stoppet han, så på oss litt, snudde rolig og gikk ut igjen. Da forsto vi at det var tomt for havregryn, og gikk ut med påfyll. Vi klarte dessverre aldri å få bilde av Lilleskjor inni stuen, siden han gikk ut igjen med en gang vi så ham.
Siden Måk1 og Måkalice hadde annektert vår altan som sin matplass, var det en liten utfordring å få plassert maten til Lilleskjor på en slik måte at måkene ikke fikk tak i den. Løsningen ble å plassere maten under en stol, sånn at måkene ikke så det umiddelbart. Så la vi havregrynene i en fuglemater helt inntil kanten på altangulvet, sånn at Lilleskjor kunne smyge seg inn under rekkverket. Der klarte nemlig ikke måkene å gå inn og ut, siden de var litt for store. Til måkene la vi maten oppå rekkverket, sånn at de ikke hadde behov for å gå ned på gulvet (selv om de selvsagt gjorde det av og til).
Lilleskjor var tydeligvis medlem av en ungdomsflokk, som sikkert besto av hans søsken. Av og til kom det en annen skjor sammen med ham opp på vår altan, som vi ga navnet Broreskjor - siden det sikkert var et søsken. Vi hadde trodd at når flere skjor oppdaget Altanen Den Fulle Kro (som vi etterhvert navnga den), så ville det bli rift om maten. Det skjedde imidlertid ikke. Bortsett fra noen sjeldne besøk av Broreskjor, var Lilleskjor den eneste stamskjoren vi hadde. Det var interessant å se at Broreskjor vokste, men Lilleskjor forble liten.
Lilleskjor på rekkverket, Broreskjor på stolen
Måk1 og Måkalice likte ikke Lilleskjor, så de pleide å jage ham når de så ham. Lilleskjor lot seg ikke affisere noe særlig, og kom selvsagt tilbake igjen med en gang. Noe som forbauset oss litt var at en annen måke som etterhvert begynte å henge på altanen vår, syns det var helt ok med Lilleskjor. Først oppfattet vi denne måken som en fremmedmåke - altså en måke som Måk1 og Måkalice ikke ville ha på vår altan. Etterhvert som Måk1 og Måkalice ble mer opptatt av ungene sine, ble de imidlertid mindre opptatt av å jage vekk andre måker fra altanen, siden de da heller hentet mat ved sjøen. Etterhvert ble derfor denne måken kun kvasifremmed, og den fikk navnet Kvasi.
 
 
 
Som bildene viser kunne Kvasi og Lilleskjor sitte veldig tett sammen, gjerne over lengre tid. Det så ut for oss som om Kvasi var en eldre måke, og dens oppførsel var mye mer bedagelig enn Måk1 og Måkalices. Kvasi satt gjerne ofte og koste seg i solen på altanrekkverket, både med og uten Lilleskjor ved sin side.
 
Vi vet ikke hvordan det har gått med Kvasi og Lilleskjor etter at vi flyttet. Vi var litt bekymret for Lilleskjor pga. hans lille størrelse, men vi krysser fingrene for at han hadde gjemt unna nok havregryn til å klare seg gjennom vinteren. Vi matet Lilleskjor helt frem til vi flyttet i begynnelsen av desember, og idet vi dro la vi ut en stor haug med havregryn, sånn at han i hvert fall hadde litt å gå på.

Alle foto: Sverre Andreas Fekjan & Suzanne Anett Thobro.
Creative Commons License
Alle fotografier er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

02.06.2011

Undulaters gang 2: utklekking av andre generasjon

Som nevnt i forrige blogginnlegg fikk Triton og Trixie ett kull barn. Trixie la seks egg, og fire ble klekket. Etterhvert som barnene ble klekket fikk de foreløbige navn, Nr. 1, Nr. 2, Nr. 3 og Nr. 4. De tre eldste ble gule og grønne, siden deres far hadde disse dominante fargene, men den yngste fikk, til våre store overraskelse, den recessive fargen blå. Antageligvis hadde Trixie, som var lysfjæret, noen blå gener. Den eldste ble en hann, de tre yngste hunner.

Pappas hånd med (fra venstre): Nr. 1, Vinterprinsessen (Nr. 4), Nr. 3 og Felicity (Nr. 2).

Selve eggleggingen og rugingen forløp ganske normalt. Trixie var en flink eggemamma, og Triton var en snill ektemann. Men plutselig oppsto det et problem. Når undulatbarn klekkes er de helt nakne og har ennå ikke åpnet øynene. Da dette var i 1999, før digitalkameraenes store inntog, har vi dessverre ikke så veldig mange bilder fra hendelsen, men jeg anbefaler nettsiden "Undulatunger" for gode bilder av helt nyklekte undulatbarn. 

En dag så vi at Nr. 1 hadde fått sine første dun, og spent åpnet vi lokket på redekassen neste dag for å se om flere hadde fått dun. Og til vår store forskrekkelse var dunene til Nr. 1 borte igjen! Vi skjønte fort hvem som var synderen: Triton. Han plukket jo av seg alle sine egne fjær, så han måtte ha gått inn i redekassen og "hjulpet" lille Nr. 1 med dette fæle fjærproblemet. Vekk med dem! Så hva gjorde vi nå? Hvis Triton fortsatte med sin "hjelping", så ville vi få fire nakenundulater til. Eneste løsning ble at Triton dro på gutteferie til sin kamerat Joppen, og Trixie ble alenemor.
Fire ganske store barn i rugekassen. Det er best å ligge tett.

Trixie klarte jobben som alenemor med glans, selv om det tydeligvis var en tung jobb. Hun fikk god hjelp av mamma som spiret frø til dem hver dag. Men en dag fikk stakkars Trixie magesjau. Hun var så dårlig at hun ikke klarte å mate ungene sine, og fortvilelsen lyste av henne. Nr. 1 var nå blitt så stor at han kunne spise frø selv, og Trixie gikk ned i bunnen av buret med ham og lærte ham å plukke opp frø. Hun orket ikke spise selv, men hun lot som om hun spiste ved å plukke opp frø. Nr. 1 var lærenem og spiste helt selv den dagen. De andre måtte imidlertid ha hjelp fra oss. Vi hadde kjøpt inn fòr til håndmating allerede, i tilfelle vi måtte trå til, og nå måtte vi altså fore de tre yngste med sprøyte. Med Nr. 3 og 4 gikk det veldig fint, men Nr. 2, som senere fikk navnet Felicity og som jeg har skrevet litt om tidligere, protesterte. Hun er en engstelig fugl, og i tillegg fikk vi på følelsen at hun ville spise frø og klare seg selv. Det klarte hun imidlertid ikke, så vi bare måtte sprøyte mat inn i nebbet hennes hvis hun skulle overleve. Hun ble ganske sint.
Jeg, Felicity (øverst) og Nr. 1
Siden Trixie tydeligvis var dårlig, satte vi henne i et bur på badet sånn at hun skulle ha det godt og varmt. Vi hentet også Triton hjem fra gutteturen for å muntre henne opp (han fikk ikke være med ungene). Det hjalp tydeligvis, for neste dag var hun frisk igjen. Vi ble veldig lettet da hun kunne gå igang som normalt med å ta seg av ungene sine. Triton reiste tilbake til sin kamerat Joppen.

Nr. 3
Da vi antok at ungene var store nok til at Triton ikke ville klare å ta fjærne deres, fikk han komme hjem igjen. Han ble fryktelig forvirret over at det plutselig var fire undulater til i hjemmet hans. Han hadde tydeligvis glemt hele eggleggingen. Trixie derimot ble overstadig av glede da mannen hennes kom hjem. Hun satte halen rett i været (som undulatdamen gjør når de vil gjøre ekteskapelige ting), og formerlig strålte over gjensynet i flere dager.

Nr. 1 og Nr. 3 ble gitt vekk da de var store nok, og vi beholdt Felicity (Nr. 2) og Vinterprinsessen (Nr. 4). Til min store glede fikk vi etter en tid tilbake Nr. 1 - som i ettertid bare har hett Nr. 1. Men det skal jeg skrive mer om en annen gang.
Mamma og de tre gule og grønne.

Alle fotografier: Ellen Sophie Thobro & Lars Atle Lauvås ©

27.05.2011

Undulaters gang 1: Triton og Trixie

Da jeg gikk på ungdomsskolen (første halvdel av 90-tallet) kjøpte vi Triton. Jeg valgte ham ut i butikken fordi han hadde noen fjærløse flekker på vingene (ja, jeg er svak for individer med skavanker). Rett etter vi hadde tatt ham hjem fra butikken, gikk vi til dyrlegen for å høre hva de fjærløse flekkene kunne bety. Dyrlegen fant at Triton hadde midd, og medisinerte ham for det. Flekkene var nok imidlertid medfødt, og de ble aldri borte.

Triton ble en utrolig tam tipp, han pusset ofte fingrene mine og jeg klødde ham ofte på hodet. 

I noen år hadde vi bare Triton, og han levde omtrent som et menneske. Han spiste med oss, dro på ferie med oss og spilte kort og Monopol med oss. Det var særlig ferieturen til Mandal og Kristiansand (fra Bergen) som gjorde ham ekstremt tam, for da levde han veldig tett oppi oss hele tiden. På kjøreturen til og fra sto buret i midten i baksetet (med setebelte på, selvsagt), og med jevne mellomrom stoppet vi og gav ham en teskje med vann (siden vannautomaten bare sølte da vi kjørte, tok vi den av). Triton likte tydelig veldig godt å kjøre, for da gynget speilet som var hans yndlingssitteplass. Han joblet til speilet og koste seg. For at han ikke skulle bli skremt over alt som suste forbi mens vi kjørte, la vi et teppe halvveis over buret, men ikke mer enn at han kunne se meg.
 
De fleste bildene vi har av Triton er når han sitter på et matfat. Han pleide ofte å spise sammen med oss (bare fuglesunn mat!). Han kunne si både navnet sitt og "appelsin". Og han plystret og smasket. Hvis jeg sa "nebb mot nebb", så tok han nebbet sitt bort til mitt (munnen altså), og laget smaskelyd.

I tillegg til oss mennesker hadde Triton også noen andre gode venner. Hans fremste venn var burets speilundulat, som han ofte satt ved siden av og joblet med. Naboundulaten Joppen pleide vi ofte å passe, og omvendt. Altså at Joppens familie pleide å passe Triton. De to hannene var veldig gode venner. Triton var også veldig glad i akvariefuglen, som egentlig var hans eget speilbilde den også. Vi hadde nemlig et høyt og smalt akvarium med speiltopp, og der satt han ofte. Eskefuglene var også kjekke bekjentskaper.
Etter at vi hadde hatt Triton et par år begynte han å rive fjærene av seg. Vi gikk til dyrelege med ham, som fant ut at Triton hadde fått en sykdom som gjorde at fjærene vokste ut dobbelt i hver fjærsekk. Dette klødde antageligvis ganske mye, og det var grunnen til at han rev dem ut. Dyrelegen foreskrev antibiotika, og den virket. Triton sluttet imidlertid ikke med å rive ut fjær. Det virket som om han rett og slett hadde blitt litt koko av sykdommen, eller kanskje så vant med å rive dem ut at han bare fortsatte. Han sluttet aldri med dette, selv om alle mulige løsninger ble forsøkt: krage, "Bitter fjær" (et stoff som man sprøyter på fjærene for at de skal smake vondt, slik at fuglene ikke vil ta i dem) og til og med en liten drakt (som han bare vred seg ut av). Til slutt ble bare løsningen å sette en varmelampe over buret, slik at han i hvertfall ikke frøs.

Men fjærløshet gjorde i hvert fall ikke Triton til noen taper på kjærlighetsmarkedet. En sommer jeg var i England kom jeg nemlig hjem og fikk meg en overraskelse. En venninne av min lillesøster måtte gi vekk sin undulat, og nå satt den i buret sammen med Triton. Det var en lysfjæret hunn, og med henne og Triton hadde det vært kjærlighet ved første blikk. Hun het fra før Tippi, men mamma gav henne navnet Trixie.
Trixie ble aldri tam, men hun var snill og utviklet et slags samarbeid med oss. Hvis vi sa "Inn i buret!", så gikk hun inn i buret. Hun var alltid veldig kjærlig med Triton, og selv om han ikke fikk lov til å pusse henne (han tok jo litt for hardt i), så satt hun alltid og pusset ham. Trixie var en veldig pen dame, som av en eller annen grunn alltid hadde fjærene på hodet glattet ned, uansett hvor mye hun bruste med andre fjær. I likhet med sin mann hadde hun også en skavank, om ikke like alvorlig: en skadet fot (kan sees på bildet), som må ha blitt skadet en gang i barndommen. Hun kunne uansett bruke foten normalt. Triton og Trixie fikk ett barnekull, og hvordan det forløp skal jeg skrive om en annen gang.

Triton ble til slutt avlivet, da han etter å ha levd fjærløs i noen år fikk kreft i buken.

Alle fotografier: Ellen Sophie Thobro ©

25.05.2011

Fjorårets hekketid

Måk1 og Måkalice valgte, som nevnt i tidligere blogginnlegg, altså ikke å lage rede på vårt hustak. Derimot fant de seg en redeplass på taket til et hus litt nedenfor oss. Til å begynne med lurte vi på om de i det hele tatt kunne kunsten å bygge rede, for det varte lenge før byggingen kom ordentlig i gang. De la noe gress innenfor snøstopperen på det valgte taket, men dette bare skled ned igjen, tilsynelatende uten at Måk1 og Måkalice brydde seg nevneverdig. De oppholdt seg imidlertid mye på taket og kurtiserte titt og ofte.
Etterhvert ble det faktisk til et (i det minste godt nok) rede, og etter mye ekteskapelig aktivitet på pipen kunne rugingen begynne. Såvidt vi kunne se fra vår altan la Måkalice 3 egg. Gjennom hele rugeperioden tigget de to måkene om mat hos oss. Men idet eggene begynte å klekkes, sluttet de med det og dro heller til sjøs for å finne mat. Det var tydelig at det de kunne spise hos oss ikke ble ansett som godt nok for ungene.
 
 
Måk1 og Måkalice var veldig påpasselige og kjærlige med ungene sine. Alle tre eggene ble klekket, så det ble altså tre små måkebarn. Måkebarna holdt seg tett sammen, og selv om de omtrent straks etter klekking begynte å bevege seg rundt på taket, falt de aldri ned (noe vi var redd de ville gjøre) og gikk alltid tilbake til redet hvis en av foreldrene gav dem beskjed om å gå dit. Måkebarna begynte også veldig tidlig med flygetrening, noe som forbauset oss litt.
 
Vi fulgte med på måkene våre hver eneste dag, og plutselig en dag var de vekk. Vi antok at Måk1 og Måkalice måtte ha fått barna til å hoppe ned, og siden vi vet at tjeldebarn kan hoppe mange, mange meter ned uten å skade seg, antok vi at det samme gjaldt for måkebarna. Etter noen dager så vi igjen én av måkeforeldrene som kom gående ut på veien med ett av barna. Vi stusset på hvor de andre var, men fikk raskt svaret. Beboerne i huset der de hadde hatt redet fikk besøk akkurat i det måken med barnet vandret ut på veien, og fra vår altan hørte vi hva som ble fortalt. Måk1 og Måkalice hadde fått de tre ungene til å hoppe ned på et sted der det var steinunderlag, slik at den største døde av fallet og den mellomste ble svimeslått. Antageligvis døde den mellomste også etter en stund, siden vi aldri så mer enn ett barn igjen. Det var veldig tydelig at Måk1 og Måkalice var stresset, og de oppførte seg ekstra rabiate og sinte i noen dager. Vi antar at dette ikke bare var pga. at de måtte passe på den gjenlevende ungen, som er et stress i seg selv, men også sorg og frustrasjon over de som døde.
 
På bildene over er det ikke nødvendigvis så lett å få øye på den lille måkeungen, men det er så også poenget. Siden måker er sjøfugl er ungenes kamuflasjefarger tilpasset sand og stein. I tettbygd strøk er det imidlertid veier og asfalt som er det beste stedet måkebarn kan kamuflere seg, noe som er ganske skummelt. Flere ganger hadde vi hjertet i halsen for at Måkelille, som vi kalte ungen, skulle bli påkjørt. Men om ikke biler blir ansett som trussel av måkene, blir alt annet det. Måk1 og Måkalice passet på ungen sin som bare måker kan, og både dyr og mennesker ble behørig jaget hvis de kom litt for nært. Vi kunne imidlertid gå nesten helt oppi ungen og se på den, uten at måkeforeldrene jaget oss. All matingen gjorde tydeligvis at de stolte på oss.
Etter å ha vært innom hagen til de dumme naboene (som jeg har nevnt tidligere), vandret Måkelille heldigvis opp i gresset i en fredelig hage. Der tasset han (eller hun) rundt noen dager, men så gikk det lang tid før vi så noen av dem igjen. Vi lurte på om de dumme naboene hadde vært og fjernet Måkelille, og håpte på det beste (at han evt. bare var flyttet, og ikke drept). Etter en lang stund dukket imidlertid Måk1 oppigjen på altanen vår og tigget etter mat. Samtidig dukket det opp en ganske stor, men flygeudyktig unge som vandret rundt huset vårt. Vel, rettere sagt var det flere ungmåker som vandret rundt på den tiden, men denne ene holdt seg veldig nært vårt hus (eller altan). Jeg, som jo er enkel å tvinne rundt lillekloen, gikk ut og kastet noen små brødbiter til ungmåkene, og igjen var det bare denne ene som ikke var redd meg. Vi begynte da å vurdere om dette faktisk var Måkelille, en antagelse vi fikk styrket da Måk1 matet denne ungen. (Hva om det ikke var Måk1, men en annen måke, kan man jo innvende, men måker har faktisk gjenkjennbare ansikter og væremåter, akkurat som mennesker.)
 
 
Måkelille holdt seg rundt huset i ganske mange dager, og jeg gikk ut med mat hver gang jeg hørte ham pipe (ja, jeg er bløthjertet). Men etter å ha fått en liten og velfortjent irettesettelse fra den snille naboen om at måker ikke lever best på brød (Måk1 og Måkalice fikk ikke så mye brød altså, mest kjøtt og flesk - til Måkelille var det imidlertid lettest med bittesmå brødbiter), begynte vi å grave opp makk til ham i stedet for. Vi holdt uansett på med å lage plen utenfor huset, så hver gang vi fant en makk kastet vi den til Måkelille. Han holdt seg i nærheten av oss mens vi arbeidet i hagen i flere dager, og det tok ikke lang tid før han begynte å grave opp makk selv. Vi satte også ut litt vann som han drakk lystig av, siden det var en ganske tørr periode. Men så etter en stund dro han sin vei, og vi har ikke sett ham siden. Da vi har flyttet til nytt hus, vet vi ikke nå om hvordan det går med Måk1, Måkalice eller Måkelille, men vi håper de har det bra. Og en annen gang skal jeg skrive mer om vårt nye måkebekjentskap der vi bor nå.




Alle foto: Sverre Andreas Fekjan & Suzanne Anett Thobro.
Creative Commons License
Alle fotografier er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

20.05.2011

Måker gjør det ikke bare på piper

Det har begynt å henge et måkepar rundt huset vårt, og ifølge naboen er det det samme paret som hekker her hvert år. Vi har jo ikke bodd her så lenge, så det er første gang vi blir kjent med dette måkeparet. Og de oppfører seg litt annerledes enn våre forrige måker. Jeg skrev nemlig i forrige måke-innlegg at måker gjør det gjerne på piper. Vårt nye måkebekjentskap gjør det derimot på plenen (tentativ plen i det minste) rett foran kjøkkenvinduet.







Og et sjekketips til måkemenn: gi damen en svær makk, det funker alltid (i hvert fall denne gang).

Alle foto: Sverre Andreas Fekjan  & Suzanne Anett Thobro
Creative Commons License
Alle fotografier er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.