Gode undulatholdråd fra Mattilsynet

Jeg kom over en brosjyre på nettet om undulathold. Meget nyttig lesning for alle som planlegger å skaffe seg undulat. Honnør til Mattilsynet for denne!

Klikk her for å komme til brosjyren.

Gjesp smitter også blant undulater

Vi som har levd med fugler visste nok dette fra før, men nå er det altså bekreftet at også undulater begynner å gjespe hvis sidemannen gjør det. Forskning.no skriver at "[g]jespingen i seg selv er ikke spesielt enestående, men det at du oftere gjesper etter at en artsfrende nettopp har gjort det samme, har hittil bare vært observert blant primater." Studien bak forskningsfunnene kan lese på denne lenken. Konklusjonen i denne er:

Signals may frequently originate from physiologically relevant behaviors adapted for social purposes. Spontaneous yawning is associated with stress, arousal and thermoregulation in a variety of species, including budgerigars. While the physiological function of stretching is less clear, vertebrates frequently stretch before beginning to move. Stretching also co-occurs with yawning in a variety of species and may therefore be associated with arousal. The observational results presented here suggest that yawning and stretching are at least mildly contagious in budgerigars under semi-natural flock-living conditions. In line with each behavior’s presumed physiological function, contagious yawning and stretching may ultimately coordinate mental state and a group’s collective movements, but future research needs to test these predictions (Michael L. Miller et al. 2011: 6).

Nr. 1 strekker seg, mens Alice hviler med hodet i vingen.

I kontakt med nye (gjerne ikke-tamme) fugler har jeg gjerne brukt denne smittefunksjonen (som jeg har opplevd ha vært der) bevisst for å bli kjent med dem. Jeg har pleid å begynne med det jeg kaller "lukke øynene-leken", der jeg bare sitter ved siden av buret og begynner å blunde med øynene (enten før eller etter undulaten selv har gjort det). Etter hvert har jeg og den aktuelle undulaten sittet begge to og blundet, og stemningen har vært veldig rolig og koselig. Så har jeg fulgt opp med gjespesmitting, og strekkesmitting. Etter en stund har vi kanskje skjerpet litt nebb sammen. Uten å ha noe forskning i ryggen, har jeg i hvert fall opplevd at dette har fungert som en første "bli trygg på hverandre og kjent med hverandre".

En annen smittsom aktivitet. Gudrun og Bøk pusser seg.

Alle undulatene jeg har kjent har også benyttet vingeløfting og vingestrekking som hilsing. Jeg pleier alltid å strekke armene i været for å hilse tilbake. Og når det gjelder den smittsomme vingestrekkingen, er det artig å se at noen undulater er mer "sensitive" enn andre. Vår kjære Felicity, som måtte avlives i julen (i en alder av 12 år), var meget enkel å påvirke. Hvis vi strakk armene i været, så gjorde alltid hun også en god strekk. De andre må liksom være i humør for å være med på strekkingen.

Undulaters gang 2: utklekking av andre generasjon

Som nevnt i forrige blogginnlegg fikk Triton og Trixie ett kull barn. Trixie la seks egg, og fire ble klekket. Etterhvert som barnene ble klekket fikk de foreløbige navn, Nr. 1, Nr. 2, Nr. 3 og Nr. 4. De tre eldste ble gule og grønne, siden deres far hadde disse dominante fargene, men den yngste fikk, til våre store overraskelse, den recessive fargen blå. Antageligvis hadde Trixie, som var lysfjæret, noen blå gener. Den eldste ble en hann, de tre yngste hunner.

Pappas hånd med (fra venstre): Nr. 1, Vinterprinsessen (Nr. 4), Nr. 3 og Felicity (Nr. 2).

Selve eggleggingen og rugingen forløp ganske normalt. Trixie var en flink eggemamma, og Triton var en snill ektemann. Men plutselig oppsto det et problem. Når undulatbarn klekkes er de helt nakne og har ennå ikke åpnet øynene. Da dette var i 1999, før digitalkameraenes store inntog, har vi dessverre ikke så veldig mange bilder fra hendelsen, men jeg anbefaler nettsiden "Undulatunger" for gode bilder av helt nyklekte undulatbarn. 

En dag så vi at Nr. 1 hadde fått sine første dun, og spent åpnet vi lokket på redekassen neste dag for å se om flere hadde fått dun. Og til vår store forskrekkelse var dunene til Nr. 1 borte igjen! Vi skjønte fort hvem som var synderen: Triton. Han plukket jo av seg alle sine egne fjær, så han måtte ha gått inn i redekassen og "hjulpet" lille Nr. 1 med dette fæle fjærproblemet. Vekk med dem! Så hva gjorde vi nå? Hvis Triton fortsatte med sin "hjelping", så ville vi få fire nakenundulater til. Eneste løsning ble at Triton dro på gutteferie til sin kamerat Joppen, og Trixie ble alenemor.

Fire ganske store barn i rugekassen. Det er best å ligge tett.

Trixie klarte jobben som alenemor med glans, selv om det tydeligvis var en tung jobb. Hun fikk god hjelp av mamma som spiret frø til dem hver dag. Men en dag fikk stakkars Trixie magesjau. Hun var så dårlig at hun ikke klarte å mate ungene sine, og fortvilelsen lyste av henne. Nr. 1 var nå blitt så stor at han kunne spise frø selv, og Trixie gikk ned i bunnen av buret med ham og lærte ham å plukke opp frø. Hun orket ikke spise selv, men hun lot som om hun spiste ved å plukke opp frø. Nr. 1 var lærenem og spiste helt selv den dagen. De andre måtte imidlertid ha hjelp fra oss. Vi hadde kjøpt inn fòr til håndmating allerede, i tilfelle vi måtte trå til, og nå måtte vi altså fore de tre yngste med sprøyte. Med Nr. 3 og 4 gikk det veldig fint, men Nr. 2, som senere fikk navnet Felicity og som jeg har skrevet litt om tidligere, protesterte. Hun er en engstelig fugl, og i tillegg fikk vi på følelsen at hun ville spise frø og klare seg selv. Det klarte hun imidlertid ikke, så vi bare måtte sprøyte mat inn i nebbet hennes hvis hun skulle overleve. Hun ble ganske sint.

Jeg, Felicity (øverst) og Nr. 1

Siden Trixie tydeligvis var dårlig, satte vi henne i et bur på badet sånn at hun skulle ha det godt og varmt. Vi hentet også Triton hjem fra gutteturen for å muntre henne opp (han fikk ikke være med ungene). Det hjalp tydeligvis, for neste dag var hun frisk igjen. Vi ble veldig lettet da hun kunne gå igang som normalt med å ta seg av ungene sine. Triton reiste tilbake til sin kamerat Joppen.

Nr. 3

Da vi antok at ungene var store nok til at Triton ikke ville klare å ta fjærne deres, fikk han komme hjem igjen. Han ble fryktelig forvirret over at det plutselig var fire undulater til i hjemmet hans. Han hadde tydeligvis glemt hele eggleggingen. Trixie derimot ble overstadig av glede da mannen hennes kom hjem. Hun satte halen rett i været (som undulatdamen gjør når de vil gjøre ekteskapelige ting), og formerlig strålte over gjensynet i flere dager.

Nr. 1 og Nr. 3 ble gitt vekk da de var store nok, og vi beholdt Felicity (Nr. 2) og Vinterprinsessen (Nr. 4). Til min store glede fikk vi etter en tid tilbake Nr. 1 - som i ettertid bare har hett Nr. 1. Men det skal jeg skrive mer om en annen gang.

Mamma og de tre gule og grønne.

Alle fotografier: Ellen Sophie Thobro & Lars Atle Lauvås ©

Undulaters gang 1: Triton og Trixie

Da jeg gikk på ungdomsskolen (første halvdel av 90-tallet) kjøpte vi Triton. Jeg valgte ham ut i butikken fordi han hadde noen fjærløse flekker på vingene (ja, jeg er svak for individer med skavanker). Rett etter vi hadde tatt ham hjem fra butikken, gikk vi til dyrlegen for å høre hva de fjærløse flekkene kunne bety. Dyrlegen fant at Triton hadde midd, og medisinerte ham for det. Flekkene var nok imidlertid medfødt, og de ble aldri borte.

Triton ble en utrolig tam tipp, han pusset ofte fingrene mine og jeg klødde ham ofte på hodet. 

I noen år hadde vi bare Triton, og han levde omtrent som et menneske. Han spiste med oss, dro på ferie med oss og spilte kort og Monopol med oss. Det var særlig ferieturen til Mandal og Kristiansand (fra Bergen) som gjorde ham ekstremt tam, for da levde han veldig tett oppi oss hele tiden. På kjøreturen til og fra sto buret i midten i baksetet (med setebelte på, selvsagt), og med jevne mellomrom stoppet vi og gav ham en teskje med vann (siden vannautomaten bare sølte da vi kjørte, tok vi den av). Triton likte tydelig veldig godt å kjøre, for da gynget speilet som var hans yndlingssitteplass. Han joblet til speilet og koste seg. For at han ikke skulle bli skremt over alt som suste forbi mens vi kjørte, la vi et teppe halvveis over buret, men ikke mer enn at han kunne se meg.

 

De fleste bildene vi har av Triton er når han sitter på et matfat. Han pleide ofte å spise sammen med oss (bare fuglesunn mat!). Han kunne si både navnet sitt og "appelsin". Og han plystret og smasket. Hvis jeg sa "nebb mot nebb", så tok han nebbet sitt bort til mitt (munnen altså), og laget smaskelyd.

I tillegg til oss mennesker hadde Triton også noen andre gode venner. Hans fremste venn var burets speilundulat, som han ofte satt ved siden av og joblet med. Naboundulaten Joppen pleide vi ofte å passe, og omvendt. Altså at Joppens familie pleide å passe Triton. De to hannene var veldig gode venner. Triton var også veldig glad i akvariefuglen, som egentlig var hans eget speilbilde den også. Vi hadde nemlig et høyt og smalt akvarium med speiltopp, og der satt han ofte. Eskefuglene var også kjekke bekjentskaper.

Etter at vi hadde hatt Triton et par år begynte han å rive fjærene av seg. Vi gikk til dyrelege med ham, som fant ut at Triton hadde fått en sykdom som gjorde at fjærene vokste ut dobbelt i hver fjærsekk. Dette klødde antageligvis ganske mye, og det var grunnen til at han rev dem ut. Dyrelegen foreskrev antibiotika, og den virket. Triton sluttet imidlertid ikke med å rive ut fjær. Det virket som om han rett og slett hadde blitt litt koko av sykdommen, eller kanskje så vant med å rive dem ut at han bare fortsatte. Han sluttet aldri med dette, selv om alle mulige løsninger ble forsøkt: krage, "Bitter fjær" (et stoff som man sprøyter på fjærene for at de skal smake vondt, slik at fuglene ikke vil ta i dem) og til og med en liten drakt (som han bare vred seg ut av). Til slutt ble bare løsningen å sette en varmelampe over buret, slik at han i hvertfall ikke frøs.

Men fjærløshet gjorde i hvert fall ikke Triton til noen taper på kjærlighetsmarkedet. En sommer jeg var i England kom jeg nemlig hjem og fikk meg en overraskelse. En venninne av min lillesøster måtte gi vekk sin undulat, og nå satt den i buret sammen med Triton. Det var en lysfjæret hunn, og med henne og Triton hadde det vært kjærlighet ved første blikk. Hun het fra før Tippi, men mamma gav henne navnet Trixie.

Trixie ble aldri tam, men hun var snill og utviklet et slags samarbeid med oss. Hvis vi sa "Inn i buret!", så gikk hun inn i buret. Hun var alltid veldig kjærlig med Triton, og selv om han ikke fikk lov til å pusse henne (han tok jo litt for hardt i), så satt hun alltid og pusset ham. Trixie var en veldig pen dame, som av en eller annen grunn alltid hadde fjærene på hodet glattet ned, uansett hvor mye hun bruste med andre fjær. I likhet med sin mann hadde hun også en skavank, om ikke like alvorlig: en skadet fot (kan sees på bildet), som må ha blitt skadet en gang i barndommen. Hun kunne uansett bruke foten normalt. Triton og Trixie fikk ett barnekull, og hvordan det forløp skal jeg skrive om en annen gang.

Triton ble til slutt avlivet, da han etter å ha levd fjærløs i noen år fikk kreft i buken.

Alle fotografier: Ellen Sophie Thobro ©

Tøffe fugler og pysete fugler

I dag leste jeg en gammel Donald Duck-historie av Carl Barks. Den handler om den lille, pysete falkeungen Stålvinge, som blir kastet ut av falkeskolen og adoptert av Ole, Dole og Doffen. De vil forsøke å trene ham opp til å bli en oppvisningsfugl som Donald kan ha med seg når han hopper i fallskjerm, men Stålvinge tør ikke engang å lære seg å fly. Donald og guttene gir til slutt opp å trene Stålvinge, og Donald drar avgårde til fallskjermoppvisningen uten ham. Men - Stålvinge har gjemt seg i nistekurven til Donald, og titter frem fra den når varmluftsballongen Donald er i, er høyt oppe i luften. Stålvinge får panikk, klatrer oppover ballongen og river dermed hull på den med nebbet sitt. Donald faller ut av varmluftsballongen, og til hans gru får han ikke til å løse ut fallskjermen. Stålvinge, som synes det er superskremmende å være så høyt oppe i luften, prøver desperat å komme seg ned til Donald som farer nedover mot bakken. Stålvinge får til slutt tak i en snor på Donalds fallskjermryggsekk, og dermed blir fallskjermen utløst. Tilskuerne på bakken tror det hele er planlagt; at Donald har trent opp Stålvinge til å løse ut fallskjermen. Både Donald og Stålvinge vinner pris.

Som en forholdsvis pysete person selv har jeg stor sympati for Stålvinge. En av undulatene våre, Felicity, er også av denne pysete sorten. Allerede da Felicity med sine søsken lå i rugekassen, hadde hun tydeligvis angst. Hun oppførte seg rart hver gang vi tok av taket på kassen for å se på dem - hun gapte og peste. Vi var litt redd for at hun var fysisk syk, men etter hvert som hun ble eldre forsto vi at det bare var angst. For et engstelig individ bekreftes verdens farlighet stadig. Felicity liker f.eks ikke å hoppe fra pinne til pinne, hun vil helst klatre. Problemet er bare at hvis hun forsøker å klatre fra en pinne til en annen som viser seg å være litt for langt vekke, så snubler hun i forsøket og får dermed bekreftet at det å bevege seg fra pinne til pinne er farlig. Felicity holder seg gjerne også nær buret, og flyr ikke rundt i hele huset slik som resten av flokken gjør.  Hvis det er noe som kvepper henne, f.eks om hun ser en kråke fly forbi vinduet, bruker hun mye lenger tid enn de andre undulatene på å roe seg igjen. Og hun er den som bruker lengst tid på å venne seg til et nytt bur, eller et nytt sted. Av og til får hun bare angst av ingenting, plutselig sitter hun og spiler med vingene og gaper med nebbet.

Fra venstre: Felicity, meg, Nummer 1. Tatt i 1999, fuglene er ca. 5 uker gamle.  
Foto: Ellen Sophie Thobro ©

Er det så negativt å være en nervøs fugl? Nei. En flokk trenger både de nervøse og de tøffe individene. Mens de tøffe farer på og finner mat, stiller de nervøse seg litt i bakgrunnen og gir beskjed til de som spiser hvis det blir fare på ferde. Når de tøffe er mette, kan de pysete spise mens de mette passer på. Det blir en vinn-vinn-situasjon, der begge parter sammen gir flokken en god dynamikk. Det er også mindre sannsynlighet for at en nervøs fugl blir drept av rovdyr. Ifølge forskning.no (jeg finner ikke igjen artikkelen akkurat nå) er det til gjengjeld større sannsynlighet for at en pysefugl dør av stress, men Felicity er bevis på det motsatte. Hun er eneste gjenlevende av sin søskenflokk, hun flyr i sitt tolvte år nå og er "still flying strong". Jeg har hørt det at det slettens ikke er dumt for fysikken til et menneske å ha angst, fordi man da jevnlig får trimmet hjertet. Kanskje det er derfor Felicity har blitt såpass gammel?

Foto: Ellen Sophie Thobro ©

Min første fugl

Jeg og Petronius
 Foto: Ellen Sophie Thobro ©

Vår første undulat fikk jeg da jeg var sånn ca. 5 år. Han het Petronius og var blå. Petronius var veldig tam og han pleide å mate øret mitt, slik at jeg ofte gikk rundt med frø i øret. Dessverre levde ikke Petronius så veldig lenge, jeg mener han døde før jeg var 8.

Dessverre døde Petronius mest sannsynlig av ensomhet. Da min lillesøster ble født ble han plassert på et eget rom i huset der vi sjelden var, for å unngå allergenspredning. Ikke så lenge etter var han død. Det lærte meg noe viktig om fugler - de er sosiale dyr, og trenger kontakt med andre vesener. Et speil er ikke nok.