Coffee table seagull

Alle foto: Sverre Andreas Fekjan.

Fotografiene er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

Nye leieboere

Vi har fått nye leieboere. De har flyttet inn under det sørvestlige hjørnet på taket, og bruker granen bak huset som mellomstasjon. Vi har hørt piping i over en uke nå, og de begynner å bli ganske sterke. Kanskje får vi knipset at de flyr ut om noen dager.

Alle foto: Sverre Andreas Fekjan.

Fotografiene er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

Forsøplingens konsekvenser

I fjor høst, da Måk1 og Måkalice ikke lenger anså vår altan som så viktig for matinntaket, slappet de mye mer av når det gjaldt vaktholdet. Resultatet var at ganske mange måker strømmet til altanen, og vi tok det som et tegn på at nå var måkematesesongen over (vi fortsatte, som nevnt i forrige innlegg, å mate Lilleskjor helt til desember).

En av måkene som oppsøkte altanen vår i denne helt siste tiden, satt et støkk i oss. Denne måken hadde kun én fot, og den andre var sammensnørt av noe tråd som kunne se ut som å være av plastikk. Det gjorde at måken ikke kunne lande! Den var mye tøffere enn de andre måkene når det gjaldt å få tak i maten, noe som antageligvis var dens eneste mulighet for overlevelse. Vi hadde et lite håp om klare å fange den for å løsne foten dens fra plastikken, men det gikk ikke.

Antagelig var denne måken skadet pga. forsøpling av havet - en påminnelse til oss om hva forurensning fører til for dyrelivet.

Med kun én fot, som i tillegg er skadet. Klikk på bildet for å se større versjon.

Foto: Sverre Andreas Fekjan & Suzanne Anett Thobro.

Fotografiet er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

Lilleskjor og Kvasi

I fjor sommer begynte en liten skjor å besøke vår altan. Han var tydeligvis ny av året, og oppførte seg som en typisk ungdomsfugl. Det rare med Lilleskjor, som vi kalte ham, var at han ikke så ut til å vokse i løpet av sommeren, og Lilleskjor forble derfor vedvarende et passende navn.

Fra Bergen var vi vant til at våre faste skjor Skjoretta og Skjorvald helst ville spise rosiner, og at havregryn var fattigmannskost de helst styrte unna. Med Lilleskjor var det derimot omvendt. Han likte best havregryn. Og det artigste av alt - hver gang det var tomt på altanen kom han tuslende inn i stuen! Dette skjedde flere ganger. Plutselig hørte vi lyden av tassende fugleføtter på stuegulvet, og da vi snudde oss mot ham stoppet han, så på oss litt, snudde rolig og gikk ut igjen. Da forsto vi at det var tomt for havregryn, og gikk ut med påfyll. Vi klarte dessverre aldri å få bilde av Lilleskjor inni stuen, siden han gikk ut igjen med en gang vi så ham.

Siden Måk1 og Måkalice hadde annektert vår altan som sin matplass, var det en liten utfordring å få plassert maten til Lilleskjor på en slik måte at måkene ikke fikk tak i den. Løsningen ble å plassere maten under en stol, sånn at måkene ikke så det umiddelbart. Så la vi havregrynene i en fuglemater helt inntil kanten på altangulvet, sånn at Lilleskjor kunne smyge seg inn under rekkverket. Der klarte nemlig ikke måkene å gå inn og ut, siden de var litt for store. Til måkene la vi maten oppå rekkverket, sånn at de ikke hadde behov for å gå ned på gulvet (selv om de selvsagt gjorde det av og til).

Lilleskjor var tydeligvis medlem av en ungdomsflokk, som sikkert besto av hans søsken. Av og til kom det en annen skjor sammen med ham opp på vår altan, som vi ga navnet Broreskjor - siden det sikkert var et søsken. Vi hadde trodd at når flere skjor oppdaget Altanen Den Fulle Kro (som vi etterhvert navnga den), så ville det bli rift om maten. Det skjedde imidlertid ikke. Bortsett fra noen sjeldne besøk av Broreskjor, var Lilleskjor den eneste stamskjoren vi hadde. Det var interessant å se at Broreskjor vokste, men Lilleskjor forble liten.

Lilleskjor på rekkverket, Broreskjor på stolen

Måk1 og Måkalice likte ikke Lilleskjor, så de pleide å jage ham når de så ham. Lilleskjor lot seg ikke affisere noe særlig, og kom selvsagt tilbake igjen med en gang. Noe som forbauset oss litt var at en annen måke som etterhvert begynte å henge på altanen vår, syns det var helt ok med Lilleskjor. Først oppfattet vi denne måken som en fremmedmåke - altså en måke som Måk1 og Måkalice ikke ville ha på vår altan. Etterhvert som Måk1 og Måkalice ble mer opptatt av ungene sine, ble de imidlertid mindre opptatt av å jage vekk andre måker fra altanen, siden de da heller hentet mat ved sjøen. Etterhvert ble derfor denne måken kun kvasifremmed, og den fikk navnet Kvasi.

 

 

 

Som bildene viser kunne Kvasi og Lilleskjor sitte veldig tett sammen, gjerne over lengre tid. Det så ut for oss som om Kvasi var en eldre måke, og dens oppførsel var mye mer bedagelig enn Måk1 og Måkalices. Kvasi satt gjerne ofte og koste seg i solen på altanrekkverket, både med og uten Lilleskjor ved sin side.

 

Vi vet ikke hvordan det har gått med Kvasi og Lilleskjor etter at vi flyttet. Vi var litt bekymret for Lilleskjor pga. hans lille størrelse, men vi krysser fingrene for at han hadde gjemt unna nok havregryn til å klare seg gjennom vinteren. Vi matet Lilleskjor helt frem til vi flyttet i begynnelsen av desember, og idet vi dro la vi ut en stor haug med havregryn, sånn at han i hvert fall hadde litt å gå på.

Alle foto: Sverre Andreas Fekjan & Suzanne Anett Thobro.

Alle fotografier er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

Fjorårets hekketid

Måk1 og Måkalice valgte, som nevnt i tidligere blogginnlegg, altså ikke å lage rede på vårt hustak. Derimot fant de seg en redeplass på taket til et hus litt nedenfor oss. Til å begynne med lurte vi på om de i det hele tatt kunne kunsten å bygge rede, for det varte lenge før byggingen kom ordentlig i gang. De la noe gress innenfor snøstopperen på det valgte taket, men dette bare skled ned igjen, tilsynelatende uten at Måk1 og Måkalice brydde seg nevneverdig. De oppholdt seg imidlertid mye på taket og kurtiserte titt og ofte.

Etterhvert ble det faktisk til et (i det minste godt nok) rede, og etter mye ekteskapelig aktivitet på pipen kunne rugingen begynne. Såvidt vi kunne se fra vår altan la Måkalice 3 egg. Gjennom hele rugeperioden tigget de to måkene om mat hos oss. Men idet eggene begynte å klekkes, sluttet de med det og dro heller til sjøs for å finne mat. Det var tydelig at det de kunne spise hos oss ikke ble ansett som godt nok for ungene.

 

 

Måk1 og Måkalice var veldig påpasselige og kjærlige med ungene sine. Alle tre eggene ble klekket, så det ble altså tre små måkebarn. Måkebarna holdt seg tett sammen, og selv om de omtrent straks etter klekking begynte å bevege seg rundt på taket, falt de aldri ned (noe vi var redd de ville gjøre) og gikk alltid tilbake til redet hvis en av foreldrene gav dem beskjed om å gå dit. Måkebarna begynte også veldig tidlig med flygetrening, noe som forbauset oss litt.

 

Vi fulgte med på måkene våre hver eneste dag, og plutselig en dag var de vekk. Vi antok at Måk1 og Måkalice måtte ha fått barna til å hoppe ned, og siden vi vet at tjeldebarn kan hoppe mange, mange meter ned uten å skade seg, antok vi at det samme gjaldt for måkebarna. Etter noen dager så vi igjen én av måkeforeldrene som kom gående ut på veien med ett av barna. Vi stusset på hvor de andre var, men fikk raskt svaret. Beboerne i huset der de hadde hatt redet fikk besøk akkurat i det måken med barnet vandret ut på veien, og fra vår altan hørte vi hva som ble fortalt. Måk1 og Måkalice hadde fått de tre ungene til å hoppe ned på et sted der det var steinunderlag, slik at den største døde av fallet og den mellomste ble svimeslått. Antageligvis døde den mellomste også etter en stund, siden vi aldri så mer enn ett barn igjen. Det var veldig tydelig at Måk1 og Måkalice var stresset, og de oppførte seg ekstra rabiate og sinte i noen dager. Vi antar at dette ikke bare var pga. at de måtte passe på den gjenlevende ungen, som er et stress i seg selv, men også sorg og frustrasjon over de som døde.

 

På bildene over er det ikke nødvendigvis så lett å få øye på den lille måkeungen, men det er så også poenget. Siden måker er sjøfugl er ungenes kamuflasjefarger tilpasset sand og stein. I tettbygd strøk er det imidlertid veier og asfalt som er det beste stedet måkebarn kan kamuflere seg, noe som er ganske skummelt. Flere ganger hadde vi hjertet i halsen for at Måkelille, som vi kalte ungen, skulle bli påkjørt. Men om ikke biler blir ansett som trussel av måkene, blir alt annet det. Måk1 og Måkalice passet på ungen sin som bare måker kan, og både dyr og mennesker ble behørig jaget hvis de kom litt for nært. Vi kunne imidlertid gå nesten helt oppi ungen og se på den, uten at måkeforeldrene jaget oss. All matingen gjorde tydeligvis at de stolte på oss.

Etter å ha vært innom hagen til de dumme naboene (som jeg har nevnt tidligere), vandret Måkelille heldigvis opp i gresset i en fredelig hage. Der tasset han (eller hun) rundt noen dager, men så gikk det lang tid før vi så noen av dem igjen. Vi lurte på om de dumme naboene hadde vært og fjernet Måkelille, og håpte på det beste (at han evt. bare var flyttet, og ikke drept). Etter en lang stund dukket imidlertid Måk1 oppigjen på altanen vår og tigget etter mat. Samtidig dukket det opp en ganske stor, men flygeudyktig unge som vandret rundt huset vårt. Vel, rettere sagt var det flere ungmåker som vandret rundt på den tiden, men denne ene holdt seg veldig nært vårt hus (eller altan). Jeg, som jo er enkel å tvinne rundt lillekloen, gikk ut og kastet noen små brødbiter til ungmåkene, og igjen var det bare denne ene som ikke var redd meg. Vi begynte da å vurdere om dette faktisk var Måkelille, en antagelse vi fikk styrket da Måk1 matet denne ungen. (Hva om det ikke var Måk1, men en annen måke, kan man jo innvende, men måker har faktisk gjenkjennbare ansikter og væremåter, akkurat som mennesker.)

 

 

Måkelille holdt seg rundt huset i ganske mange dager, og jeg gikk ut med mat hver gang jeg hørte ham pipe (ja, jeg er bløthjertet). Men etter å ha fått en liten og velfortjent irettesettelse fra den snille naboen om at måker ikke lever best på brød (Måk1 og Måkalice fikk ikke så mye brød altså, mest kjøtt og flesk - til Måkelille var det imidlertid lettest med bittesmå brødbiter), begynte vi å grave opp makk til ham i stedet for. Vi holdt uansett på med å lage plen utenfor huset, så hver gang vi fant en makk kastet vi den til Måkelille. Han holdt seg i nærheten av oss mens vi arbeidet i hagen i flere dager, og det tok ikke lang tid før han begynte å grave opp makk selv. Vi satte også ut litt vann som han drakk lystig av, siden det var en ganske tørr periode. Men så etter en stund dro han sin vei, og vi har ikke sett ham siden. Da vi har flyttet til nytt hus, vet vi ikke nå om hvordan det går med Måk1, Måkalice eller Måkelille, men vi håper de har det bra. Og en annen gang skal jeg skrive mer om vårt nye måkebekjentskap der vi bor nå.

Alle foto: Sverre Andreas Fekjan & Suzanne Anett Thobro.

Alle fotografier er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

Måker gjør det ikke bare på piper

Det har begynt å henge et måkepar rundt huset vårt, og ifølge naboen er det det samme paret som hekker her hvert år. Vi har jo ikke bodd her så lenge, så det er første gang vi blir kjent med dette måkeparet. Og de oppfører seg litt annerledes enn våre forrige måker. Jeg skrev nemlig i forrige måke-innlegg at måker gjør det gjerne på piper. Vårt nye måkebekjentskap gjør det derimot på plenen (tentativ plen i det minste) rett foran kjøkkenvinduet.

Og et sjekketips til måkemenn: gi damen en svær makk, det funker alltid (i hvert fall denne gang).

Alle foto: Sverre Andreas Fekjan  & Suzanne Anett Thobro

Alle fotografier er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.