Undulaters gang 1: Triton og Trixie

Da jeg gikk på ungdomsskolen (første halvdel av 90-tallet) kjøpte vi Triton. Jeg valgte ham ut i butikken fordi han hadde noen fjærløse flekker på vingene (ja, jeg er svak for individer med skavanker). Rett etter vi hadde tatt ham hjem fra butikken, gikk vi til dyrlegen for å høre hva de fjærløse flekkene kunne bety. Dyrlegen fant at Triton hadde midd, og medisinerte ham for det. Flekkene var nok imidlertid medfødt, og de ble aldri borte.

Triton ble en utrolig tam tipp, han pusset ofte fingrene mine og jeg klødde ham ofte på hodet. 

I noen år hadde vi bare Triton, og han levde omtrent som et menneske. Han spiste med oss, dro på ferie med oss og spilte kort og Monopol med oss. Det var særlig ferieturen til Mandal og Kristiansand (fra Bergen) som gjorde ham ekstremt tam, for da levde han veldig tett oppi oss hele tiden. På kjøreturen til og fra sto buret i midten i baksetet (med setebelte på, selvsagt), og med jevne mellomrom stoppet vi og gav ham en teskje med vann (siden vannautomaten bare sølte da vi kjørte, tok vi den av). Triton likte tydelig veldig godt å kjøre, for da gynget speilet som var hans yndlingssitteplass. Han joblet til speilet og koste seg. For at han ikke skulle bli skremt over alt som suste forbi mens vi kjørte, la vi et teppe halvveis over buret, men ikke mer enn at han kunne se meg.

 

De fleste bildene vi har av Triton er når han sitter på et matfat. Han pleide ofte å spise sammen med oss (bare fuglesunn mat!). Han kunne si både navnet sitt og "appelsin". Og han plystret og smasket. Hvis jeg sa "nebb mot nebb", så tok han nebbet sitt bort til mitt (munnen altså), og laget smaskelyd.

I tillegg til oss mennesker hadde Triton også noen andre gode venner. Hans fremste venn var burets speilundulat, som han ofte satt ved siden av og joblet med. Naboundulaten Joppen pleide vi ofte å passe, og omvendt. Altså at Joppens familie pleide å passe Triton. De to hannene var veldig gode venner. Triton var også veldig glad i akvariefuglen, som egentlig var hans eget speilbilde den også. Vi hadde nemlig et høyt og smalt akvarium med speiltopp, og der satt han ofte. Eskefuglene var også kjekke bekjentskaper.

Etter at vi hadde hatt Triton et par år begynte han å rive fjærene av seg. Vi gikk til dyrelege med ham, som fant ut at Triton hadde fått en sykdom som gjorde at fjærene vokste ut dobbelt i hver fjærsekk. Dette klødde antageligvis ganske mye, og det var grunnen til at han rev dem ut. Dyrelegen foreskrev antibiotika, og den virket. Triton sluttet imidlertid ikke med å rive ut fjær. Det virket som om han rett og slett hadde blitt litt koko av sykdommen, eller kanskje så vant med å rive dem ut at han bare fortsatte. Han sluttet aldri med dette, selv om alle mulige løsninger ble forsøkt: krage, "Bitter fjær" (et stoff som man sprøyter på fjærene for at de skal smake vondt, slik at fuglene ikke vil ta i dem) og til og med en liten drakt (som han bare vred seg ut av). Til slutt ble bare løsningen å sette en varmelampe over buret, slik at han i hvertfall ikke frøs.

Men fjærløshet gjorde i hvert fall ikke Triton til noen taper på kjærlighetsmarkedet. En sommer jeg var i England kom jeg nemlig hjem og fikk meg en overraskelse. En venninne av min lillesøster måtte gi vekk sin undulat, og nå satt den i buret sammen med Triton. Det var en lysfjæret hunn, og med henne og Triton hadde det vært kjærlighet ved første blikk. Hun het fra før Tippi, men mamma gav henne navnet Trixie.

Trixie ble aldri tam, men hun var snill og utviklet et slags samarbeid med oss. Hvis vi sa "Inn i buret!", så gikk hun inn i buret. Hun var alltid veldig kjærlig med Triton, og selv om han ikke fikk lov til å pusse henne (han tok jo litt for hardt i), så satt hun alltid og pusset ham. Trixie var en veldig pen dame, som av en eller annen grunn alltid hadde fjærene på hodet glattet ned, uansett hvor mye hun bruste med andre fjær. I likhet med sin mann hadde hun også en skavank, om ikke like alvorlig: en skadet fot (kan sees på bildet), som må ha blitt skadet en gang i barndommen. Hun kunne uansett bruke foten normalt. Triton og Trixie fikk ett barnekull, og hvordan det forløp skal jeg skrive om en annen gang.

Triton ble til slutt avlivet, da han etter å ha levd fjærløs i noen år fikk kreft i buken.

Alle fotografier: Ellen Sophie Thobro ©