Tøffe fugler og pysete fugler

I dag leste jeg en gammel Donald Duck-historie av Carl Barks. Den handler om den lille, pysete falkeungen Stålvinge, som blir kastet ut av falkeskolen og adoptert av Ole, Dole og Doffen. De vil forsøke å trene ham opp til å bli en oppvisningsfugl som Donald kan ha med seg når han hopper i fallskjerm, men Stålvinge tør ikke engang å lære seg å fly. Donald og guttene gir til slutt opp å trene Stålvinge, og Donald drar avgårde til fallskjermoppvisningen uten ham. Men - Stålvinge har gjemt seg i nistekurven til Donald, og titter frem fra den når varmluftsballongen Donald er i, er høyt oppe i luften. Stålvinge får panikk, klatrer oppover ballongen og river dermed hull på den med nebbet sitt. Donald faller ut av varmluftsballongen, og til hans gru får han ikke til å løse ut fallskjermen. Stålvinge, som synes det er superskremmende å være så høyt oppe i luften, prøver desperat å komme seg ned til Donald som farer nedover mot bakken. Stålvinge får til slutt tak i en snor på Donalds fallskjermryggsekk, og dermed blir fallskjermen utløst. Tilskuerne på bakken tror det hele er planlagt; at Donald har trent opp Stålvinge til å løse ut fallskjermen. Både Donald og Stålvinge vinner pris.

Som en forholdsvis pysete person selv har jeg stor sympati for Stålvinge. En av undulatene våre, Felicity, er også av denne pysete sorten. Allerede da Felicity med sine søsken lå i rugekassen, hadde hun tydeligvis angst. Hun oppførte seg rart hver gang vi tok av taket på kassen for å se på dem - hun gapte og peste. Vi var litt redd for at hun var fysisk syk, men etter hvert som hun ble eldre forsto vi at det bare var angst. For et engstelig individ bekreftes verdens farlighet stadig. Felicity liker f.eks ikke å hoppe fra pinne til pinne, hun vil helst klatre. Problemet er bare at hvis hun forsøker å klatre fra en pinne til en annen som viser seg å være litt for langt vekke, så snubler hun i forsøket og får dermed bekreftet at det å bevege seg fra pinne til pinne er farlig. Felicity holder seg gjerne også nær buret, og flyr ikke rundt i hele huset slik som resten av flokken gjør.  Hvis det er noe som kvepper henne, f.eks om hun ser en kråke fly forbi vinduet, bruker hun mye lenger tid enn de andre undulatene på å roe seg igjen. Og hun er den som bruker lengst tid på å venne seg til et nytt bur, eller et nytt sted. Av og til får hun bare angst av ingenting, plutselig sitter hun og spiler med vingene og gaper med nebbet.

Fra venstre: Felicity, meg, Nummer 1. Tatt i 1999, fuglene er ca. 5 uker gamle.  
Foto: Ellen Sophie Thobro ©

Er det så negativt å være en nervøs fugl? Nei. En flokk trenger både de nervøse og de tøffe individene. Mens de tøffe farer på og finner mat, stiller de nervøse seg litt i bakgrunnen og gir beskjed til de som spiser hvis det blir fare på ferde. Når de tøffe er mette, kan de pysete spise mens de mette passer på. Det blir en vinn-vinn-situasjon, der begge parter sammen gir flokken en god dynamikk. Det er også mindre sannsynlighet for at en nervøs fugl blir drept av rovdyr. Ifølge forskning.no (jeg finner ikke igjen artikkelen akkurat nå) er det til gjengjeld større sannsynlighet for at en pysefugl dør av stress, men Felicity er bevis på det motsatte. Hun er eneste gjenlevende av sin søskenflokk, hun flyr i sitt tolvte år nå og er "still flying strong". Jeg har hørt det at det slettens ikke er dumt for fysikken til et menneske å ha angst, fordi man da jevnlig får trimmet hjertet. Kanskje det er derfor Felicity har blitt såpass gammel?

Foto: Ellen Sophie Thobro ©