Svartstrupetrost i hagen

I mine foreldres hage i Bergen har det dukket opp en svartstrupetrostdame, en sjeldenhet i Norge. Hunnen er den andre observasjonen i Hordaland. Min mor forer den godt.

© Lars Atle Lauvås og Ellen Sophie Thobro

Nydelige fugletegninger og -malerier

Min svigerfar som er kunstner og illustratør, har fått sin egen nettside. Han tegner og maler helt nydelige bilder av fugler i norsk natur. Jeg anbefaler alle å ta en titt på siden hans: www.janfekjan.no.

Forskjellen på fiskemåke og krykkje

Kunsten å mate måker i tettbygd strøk

Coffee table seagull

Alle foto: Sverre Andreas Fekjan.

Fotografiene er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

Nye leieboere

Vi har fått nye leieboere. De har flyttet inn under det sørvestlige hjørnet på taket, og bruker granen bak huset som mellomstasjon. Vi har hørt piping i over en uke nå, og de begynner å bli ganske sterke. Kanskje får vi knipset at de flyr ut om noen dager.

Alle foto: Sverre Andreas Fekjan.

Fotografiene er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

Gode undulatholdråd fra Mattilsynet

Jeg kom over en brosjyre på nettet om undulathold. Meget nyttig lesning for alle som planlegger å skaffe seg undulat. Honnør til Mattilsynet for denne!

Klikk her for å komme til brosjyren.

Gjesp smitter også blant undulater

Vi som har levd med fugler visste nok dette fra før, men nå er det altså bekreftet at også undulater begynner å gjespe hvis sidemannen gjør det. Forskning.no skriver at "[g]jespingen i seg selv er ikke spesielt enestående, men det at du oftere gjesper etter at en artsfrende nettopp har gjort det samme, har hittil bare vært observert blant primater." Studien bak forskningsfunnene kan lese på denne lenken. Konklusjonen i denne er:

Signals may frequently originate from physiologically relevant behaviors adapted for social purposes. Spontaneous yawning is associated with stress, arousal and thermoregulation in a variety of species, including budgerigars. While the physiological function of stretching is less clear, vertebrates frequently stretch before beginning to move. Stretching also co-occurs with yawning in a variety of species and may therefore be associated with arousal. The observational results presented here suggest that yawning and stretching are at least mildly contagious in budgerigars under semi-natural flock-living conditions. In line with each behavior’s presumed physiological function, contagious yawning and stretching may ultimately coordinate mental state and a group’s collective movements, but future research needs to test these predictions (Michael L. Miller et al. 2011: 6).

Nr. 1 strekker seg, mens Alice hviler med hodet i vingen.

I kontakt med nye (gjerne ikke-tamme) fugler har jeg gjerne brukt denne smittefunksjonen (som jeg har opplevd ha vært der) bevisst for å bli kjent med dem. Jeg har pleid å begynne med det jeg kaller "lukke øynene-leken", der jeg bare sitter ved siden av buret og begynner å blunde med øynene (enten før eller etter undulaten selv har gjort det). Etter hvert har jeg og den aktuelle undulaten sittet begge to og blundet, og stemningen har vært veldig rolig og koselig. Så har jeg fulgt opp med gjespesmitting, og strekkesmitting. Etter en stund har vi kanskje skjerpet litt nebb sammen. Uten å ha noe forskning i ryggen, har jeg i hvert fall opplevd at dette har fungert som en første "bli trygg på hverandre og kjent med hverandre".

En annen smittsom aktivitet. Gudrun og Bøk pusser seg.

Alle undulatene jeg har kjent har også benyttet vingeløfting og vingestrekking som hilsing. Jeg pleier alltid å strekke armene i været for å hilse tilbake. Og når det gjelder den smittsomme vingestrekkingen, er det artig å se at noen undulater er mer "sensitive" enn andre. Vår kjære Felicity, som måtte avlives i julen (i en alder av 12 år), var meget enkel å påvirke. Hvis vi strakk armene i været, så gjorde alltid hun også en god strekk. De andre må liksom være i humør for å være med på strekkingen.

Slåssende grønnfink

At grønnfinker slåss på matbrettet er ikke noe nytt, og i julen fikk vi knipset to Bergens-grønnfinker som dro slåsskampen med seg mange meter opp i luften over matbrettet.

Alle foto: Sverre Andreas Fekjan.

Fotografiene er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

Fuglerier kommer!

Det har vært knapt med tid de siste månedene, men snart skal jeg komme sterkt tilbake med mange, mange fuglehistorier som nå hoper seg opp både på kamera og i hodet.

Forsøplingens konsekvenser

I fjor høst, da Måk1 og Måkalice ikke lenger anså vår altan som så viktig for matinntaket, slappet de mye mer av når det gjaldt vaktholdet. Resultatet var at ganske mange måker strømmet til altanen, og vi tok det som et tegn på at nå var måkematesesongen over (vi fortsatte, som nevnt i forrige innlegg, å mate Lilleskjor helt til desember).

En av måkene som oppsøkte altanen vår i denne helt siste tiden, satt et støkk i oss. Denne måken hadde kun én fot, og den andre var sammensnørt av noe tråd som kunne se ut som å være av plastikk. Det gjorde at måken ikke kunne lande! Den var mye tøffere enn de andre måkene når det gjaldt å få tak i maten, noe som antageligvis var dens eneste mulighet for overlevelse. Vi hadde et lite håp om klare å fange den for å løsne foten dens fra plastikken, men det gikk ikke.

Antagelig var denne måken skadet pga. forsøpling av havet - en påminnelse til oss om hva forurensning fører til for dyrelivet.

Med kun én fot, som i tillegg er skadet. Klikk på bildet for å se større versjon.

Foto: Sverre Andreas Fekjan & Suzanne Anett Thobro.

Fotografiet er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

Lilleskjor og Kvasi

I fjor sommer begynte en liten skjor å besøke vår altan. Han var tydeligvis ny av året, og oppførte seg som en typisk ungdomsfugl. Det rare med Lilleskjor, som vi kalte ham, var at han ikke så ut til å vokse i løpet av sommeren, og Lilleskjor forble derfor vedvarende et passende navn.

Fra Bergen var vi vant til at våre faste skjor Skjoretta og Skjorvald helst ville spise rosiner, og at havregryn var fattigmannskost de helst styrte unna. Med Lilleskjor var det derimot omvendt. Han likte best havregryn. Og det artigste av alt - hver gang det var tomt på altanen kom han tuslende inn i stuen! Dette skjedde flere ganger. Plutselig hørte vi lyden av tassende fugleføtter på stuegulvet, og da vi snudde oss mot ham stoppet han, så på oss litt, snudde rolig og gikk ut igjen. Da forsto vi at det var tomt for havregryn, og gikk ut med påfyll. Vi klarte dessverre aldri å få bilde av Lilleskjor inni stuen, siden han gikk ut igjen med en gang vi så ham.

Siden Måk1 og Måkalice hadde annektert vår altan som sin matplass, var det en liten utfordring å få plassert maten til Lilleskjor på en slik måte at måkene ikke fikk tak i den. Løsningen ble å plassere maten under en stol, sånn at måkene ikke så det umiddelbart. Så la vi havregrynene i en fuglemater helt inntil kanten på altangulvet, sånn at Lilleskjor kunne smyge seg inn under rekkverket. Der klarte nemlig ikke måkene å gå inn og ut, siden de var litt for store. Til måkene la vi maten oppå rekkverket, sånn at de ikke hadde behov for å gå ned på gulvet (selv om de selvsagt gjorde det av og til).

Lilleskjor var tydeligvis medlem av en ungdomsflokk, som sikkert besto av hans søsken. Av og til kom det en annen skjor sammen med ham opp på vår altan, som vi ga navnet Broreskjor - siden det sikkert var et søsken. Vi hadde trodd at når flere skjor oppdaget Altanen Den Fulle Kro (som vi etterhvert navnga den), så ville det bli rift om maten. Det skjedde imidlertid ikke. Bortsett fra noen sjeldne besøk av Broreskjor, var Lilleskjor den eneste stamskjoren vi hadde. Det var interessant å se at Broreskjor vokste, men Lilleskjor forble liten.

Lilleskjor på rekkverket, Broreskjor på stolen

Måk1 og Måkalice likte ikke Lilleskjor, så de pleide å jage ham når de så ham. Lilleskjor lot seg ikke affisere noe særlig, og kom selvsagt tilbake igjen med en gang. Noe som forbauset oss litt var at en annen måke som etterhvert begynte å henge på altanen vår, syns det var helt ok med Lilleskjor. Først oppfattet vi denne måken som en fremmedmåke - altså en måke som Måk1 og Måkalice ikke ville ha på vår altan. Etterhvert som Måk1 og Måkalice ble mer opptatt av ungene sine, ble de imidlertid mindre opptatt av å jage vekk andre måker fra altanen, siden de da heller hentet mat ved sjøen. Etterhvert ble derfor denne måken kun kvasifremmed, og den fikk navnet Kvasi.

 

 

 

Som bildene viser kunne Kvasi og Lilleskjor sitte veldig tett sammen, gjerne over lengre tid. Det så ut for oss som om Kvasi var en eldre måke, og dens oppførsel var mye mer bedagelig enn Måk1 og Måkalices. Kvasi satt gjerne ofte og koste seg i solen på altanrekkverket, både med og uten Lilleskjor ved sin side.

 

Vi vet ikke hvordan det har gått med Kvasi og Lilleskjor etter at vi flyttet. Vi var litt bekymret for Lilleskjor pga. hans lille størrelse, men vi krysser fingrene for at han hadde gjemt unna nok havregryn til å klare seg gjennom vinteren. Vi matet Lilleskjor helt frem til vi flyttet i begynnelsen av desember, og idet vi dro la vi ut en stor haug med havregryn, sånn at han i hvert fall hadde litt å gå på.

Alle foto: Sverre Andreas Fekjan & Suzanne Anett Thobro.

Alle fotografier er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

Undulaters gang 2: utklekking av andre generasjon

Som nevnt i forrige blogginnlegg fikk Triton og Trixie ett kull barn. Trixie la seks egg, og fire ble klekket. Etterhvert som barnene ble klekket fikk de foreløbige navn, Nr. 1, Nr. 2, Nr. 3 og Nr. 4. De tre eldste ble gule og grønne, siden deres far hadde disse dominante fargene, men den yngste fikk, til våre store overraskelse, den recessive fargen blå. Antageligvis hadde Trixie, som var lysfjæret, noen blå gener. Den eldste ble en hann, de tre yngste hunner.

Pappas hånd med (fra venstre): Nr. 1, Vinterprinsessen (Nr. 4), Nr. 3 og Felicity (Nr. 2).

Selve eggleggingen og rugingen forløp ganske normalt. Trixie var en flink eggemamma, og Triton var en snill ektemann. Men plutselig oppsto det et problem. Når undulatbarn klekkes er de helt nakne og har ennå ikke åpnet øynene. Da dette var i 1999, før digitalkameraenes store inntog, har vi dessverre ikke så veldig mange bilder fra hendelsen, men jeg anbefaler nettsiden "Undulatunger" for gode bilder av helt nyklekte undulatbarn. 

En dag så vi at Nr. 1 hadde fått sine første dun, og spent åpnet vi lokket på redekassen neste dag for å se om flere hadde fått dun. Og til vår store forskrekkelse var dunene til Nr. 1 borte igjen! Vi skjønte fort hvem som var synderen: Triton. Han plukket jo av seg alle sine egne fjær, så han måtte ha gått inn i redekassen og "hjulpet" lille Nr. 1 med dette fæle fjærproblemet. Vekk med dem! Så hva gjorde vi nå? Hvis Triton fortsatte med sin "hjelping", så ville vi få fire nakenundulater til. Eneste løsning ble at Triton dro på gutteferie til sin kamerat Joppen, og Trixie ble alenemor.

Fire ganske store barn i rugekassen. Det er best å ligge tett.

Trixie klarte jobben som alenemor med glans, selv om det tydeligvis var en tung jobb. Hun fikk god hjelp av mamma som spiret frø til dem hver dag. Men en dag fikk stakkars Trixie magesjau. Hun var så dårlig at hun ikke klarte å mate ungene sine, og fortvilelsen lyste av henne. Nr. 1 var nå blitt så stor at han kunne spise frø selv, og Trixie gikk ned i bunnen av buret med ham og lærte ham å plukke opp frø. Hun orket ikke spise selv, men hun lot som om hun spiste ved å plukke opp frø. Nr. 1 var lærenem og spiste helt selv den dagen. De andre måtte imidlertid ha hjelp fra oss. Vi hadde kjøpt inn fòr til håndmating allerede, i tilfelle vi måtte trå til, og nå måtte vi altså fore de tre yngste med sprøyte. Med Nr. 3 og 4 gikk det veldig fint, men Nr. 2, som senere fikk navnet Felicity og som jeg har skrevet litt om tidligere, protesterte. Hun er en engstelig fugl, og i tillegg fikk vi på følelsen at hun ville spise frø og klare seg selv. Det klarte hun imidlertid ikke, så vi bare måtte sprøyte mat inn i nebbet hennes hvis hun skulle overleve. Hun ble ganske sint.

Jeg, Felicity (øverst) og Nr. 1

Siden Trixie tydeligvis var dårlig, satte vi henne i et bur på badet sånn at hun skulle ha det godt og varmt. Vi hentet også Triton hjem fra gutteturen for å muntre henne opp (han fikk ikke være med ungene). Det hjalp tydeligvis, for neste dag var hun frisk igjen. Vi ble veldig lettet da hun kunne gå igang som normalt med å ta seg av ungene sine. Triton reiste tilbake til sin kamerat Joppen.

Nr. 3

Da vi antok at ungene var store nok til at Triton ikke ville klare å ta fjærne deres, fikk han komme hjem igjen. Han ble fryktelig forvirret over at det plutselig var fire undulater til i hjemmet hans. Han hadde tydeligvis glemt hele eggleggingen. Trixie derimot ble overstadig av glede da mannen hennes kom hjem. Hun satte halen rett i været (som undulatdamen gjør når de vil gjøre ekteskapelige ting), og formerlig strålte over gjensynet i flere dager.

Nr. 1 og Nr. 3 ble gitt vekk da de var store nok, og vi beholdt Felicity (Nr. 2) og Vinterprinsessen (Nr. 4). Til min store glede fikk vi etter en tid tilbake Nr. 1 - som i ettertid bare har hett Nr. 1. Men det skal jeg skrive mer om en annen gang.

Mamma og de tre gule og grønne.

Alle fotografier: Ellen Sophie Thobro & Lars Atle Lauvås ©