Som nevnt i forrige blogginnlegg fikk Triton og Trixie ett kull barn. Trixie la seks egg, og fire ble klekket. Etterhvert som barnene ble klekket fikk de foreløbige navn, Nr. 1, Nr. 2, Nr. 3 og Nr. 4. De tre eldste ble gule og grønne, siden deres far hadde disse dominante fargene, men den yngste fikk, til våre store overraskelse, den recessive fargen blå. Antageligvis hadde Trixie, som var lysfjæret, noen blå gener. Den eldste ble en hann, de tre yngste hunner.
 | ||
| Pappas hånd med (fra venstre): Nr. 1, Vinterprinsessen (Nr. 4), Nr. 3 og Felicity (Nr. 2). |
Selve eggleggingen og rugingen forløp ganske normalt. Trixie var en flink eggemamma, og Triton var en snill ektemann. Men plutselig oppsto det et problem. Når undulatbarn klekkes er de helt nakne og har ennå ikke åpnet øynene. Da dette var i 1999, før digitalkameraenes store inntog, har vi dessverre ikke så veldig mange bilder fra hendelsen, men jeg anbefaler nettsiden "Undulatunger" for gode bilder av helt nyklekte undulatbarn.
En dag så vi at Nr. 1 hadde fått sine første dun, og spent åpnet vi lokket på redekassen neste dag for å se om flere hadde fått dun. Og til vår store forskrekkelse var dunene til Nr. 1 borte igjen! Vi skjønte fort hvem som var synderen: Triton. Han plukket jo av seg alle sine egne fjær, så han måtte ha gått inn i redekassen og "hjulpet" lille Nr. 1 med dette fæle fjærproblemet. Vekk med dem! Så hva gjorde vi nå? Hvis Triton fortsatte med sin "hjelping", så ville vi få fire nakenundulater til. Eneste løsning ble at Triton dro på gutteferie til sin kamerat Joppen, og Trixie ble alenemor.
 |
| Fire ganske store barn i rugekassen. Det er best å ligge tett. |
Trixie klarte jobben som alenemor med glans, selv om det tydeligvis var en tung jobb. Hun fikk god hjelp av mamma som spiret frø til dem hver dag. Men en dag fikk stakkars Trixie magesjau. Hun var så dårlig at hun ikke klarte å mate ungene sine, og fortvilelsen lyste av henne. Nr. 1 var nå blitt så stor at han kunne spise frø selv, og Trixie gikk ned i bunnen av buret med ham og lærte ham å plukke opp frø. Hun orket ikke spise selv, men hun lot som om hun spiste ved å plukke opp frø. Nr. 1 var lærenem og spiste helt selv den dagen. De andre måtte imidlertid ha hjelp fra oss. Vi hadde kjøpt inn fòr til håndmating allerede, i tilfelle vi måtte trå til, og nå måtte vi altså fore de tre yngste med sprøyte. Med Nr. 3 og 4 gikk det veldig fint, men Nr. 2, som senere fikk navnet Felicity og som jeg har skrevet litt om tidligere, protesterte. Hun er en engstelig fugl, og i tillegg fikk vi på følelsen at hun ville spise frø og klare seg selv. Det klarte hun imidlertid ikke, så vi bare måtte sprøyte mat inn i nebbet hennes hvis hun skulle overleve. Hun ble ganske sint.
 |
| Jeg, Felicity (øverst) og Nr. 1 |
Siden Trixie tydeligvis var dårlig, satte vi henne i et bur på badet sånn at hun skulle ha det godt og varmt. Vi hentet også Triton hjem fra gutteturen for å muntre henne opp (han fikk ikke være med ungene). Det hjalp tydeligvis, for neste dag var hun frisk igjen. Vi ble veldig lettet da hun kunne gå igang som normalt med å ta seg av ungene sine. Triton reiste tilbake til sin kamerat Joppen.
 |
| Nr. 3 |
Da vi antok at ungene var store nok til at Triton ikke ville klare å ta fjærne deres, fikk han komme hjem igjen. Han ble fryktelig forvirret over at det plutselig var fire undulater til i hjemmet hans. Han hadde tydeligvis glemt hele eggleggingen. Trixie derimot ble overstadig av glede da mannen hennes kom hjem. Hun satte halen rett i været (som undulatdamen gjør når de vil gjøre ekteskapelige ting), og formerlig strålte over gjensynet i flere dager.
Nr. 1 og Nr. 3 ble gitt vekk da de var store nok, og vi beholdt Felicity (Nr. 2) og Vinterprinsessen (Nr. 4). Til min store glede fikk vi etter en tid tilbake Nr. 1 - som i ettertid bare har hett Nr. 1. Men det skal jeg skrive mer om en annen gang.
 |
| Mamma og de tre gule og grønne. |
Alle fotografier: Ellen Sophie Thobro & Lars Atle Lauvås ©
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar