27.05.2011

Undulaters gang 1: Triton og Trixie

Da jeg gikk på ungdomsskolen (første halvdel av 90-tallet) kjøpte vi Triton. Jeg valgte ham ut i butikken fordi han hadde noen fjærløse flekker på vingene (ja, jeg er svak for individer med skavanker). Rett etter vi hadde tatt ham hjem fra butikken, gikk vi til dyrlegen for å høre hva de fjærløse flekkene kunne bety. Dyrlegen fant at Triton hadde midd, og medisinerte ham for det. Flekkene var nok imidlertid medfødt, og de ble aldri borte.

Triton ble en utrolig tam tipp, han pusset ofte fingrene mine og jeg klødde ham ofte på hodet. 

I noen år hadde vi bare Triton, og han levde omtrent som et menneske. Han spiste med oss, dro på ferie med oss og spilte kort og Monopol med oss. Det var særlig ferieturen til Mandal og Kristiansand (fra Bergen) som gjorde ham ekstremt tam, for da levde han veldig tett oppi oss hele tiden. På kjøreturen til og fra sto buret i midten i baksetet (med setebelte på, selvsagt), og med jevne mellomrom stoppet vi og gav ham en teskje med vann (siden vannautomaten bare sølte da vi kjørte, tok vi den av). Triton likte tydelig veldig godt å kjøre, for da gynget speilet som var hans yndlingssitteplass. Han joblet til speilet og koste seg. For at han ikke skulle bli skremt over alt som suste forbi mens vi kjørte, la vi et teppe halvveis over buret, men ikke mer enn at han kunne se meg.
 
De fleste bildene vi har av Triton er når han sitter på et matfat. Han pleide ofte å spise sammen med oss (bare fuglesunn mat!). Han kunne si både navnet sitt og "appelsin". Og han plystret og smasket. Hvis jeg sa "nebb mot nebb", så tok han nebbet sitt bort til mitt (munnen altså), og laget smaskelyd.

I tillegg til oss mennesker hadde Triton også noen andre gode venner. Hans fremste venn var burets speilundulat, som han ofte satt ved siden av og joblet med. Naboundulaten Joppen pleide vi ofte å passe, og omvendt. Altså at Joppens familie pleide å passe Triton. De to hannene var veldig gode venner. Triton var også veldig glad i akvariefuglen, som egentlig var hans eget speilbilde den også. Vi hadde nemlig et høyt og smalt akvarium med speiltopp, og der satt han ofte. Eskefuglene var også kjekke bekjentskaper.
Etter at vi hadde hatt Triton et par år begynte han å rive fjærene av seg. Vi gikk til dyrelege med ham, som fant ut at Triton hadde fått en sykdom som gjorde at fjærene vokste ut dobbelt i hver fjærsekk. Dette klødde antageligvis ganske mye, og det var grunnen til at han rev dem ut. Dyrelegen foreskrev antibiotika, og den virket. Triton sluttet imidlertid ikke med å rive ut fjær. Det virket som om han rett og slett hadde blitt litt koko av sykdommen, eller kanskje så vant med å rive dem ut at han bare fortsatte. Han sluttet aldri med dette, selv om alle mulige løsninger ble forsøkt: krage, "Bitter fjær" (et stoff som man sprøyter på fjærene for at de skal smake vondt, slik at fuglene ikke vil ta i dem) og til og med en liten drakt (som han bare vred seg ut av). Til slutt ble bare løsningen å sette en varmelampe over buret, slik at han i hvertfall ikke frøs.

Men fjærløshet gjorde i hvert fall ikke Triton til noen taper på kjærlighetsmarkedet. En sommer jeg var i England kom jeg nemlig hjem og fikk meg en overraskelse. En venninne av min lillesøster måtte gi vekk sin undulat, og nå satt den i buret sammen med Triton. Det var en lysfjæret hunn, og med henne og Triton hadde det vært kjærlighet ved første blikk. Hun het fra før Tippi, men mamma gav henne navnet Trixie.
Trixie ble aldri tam, men hun var snill og utviklet et slags samarbeid med oss. Hvis vi sa "Inn i buret!", så gikk hun inn i buret. Hun var alltid veldig kjærlig med Triton, og selv om han ikke fikk lov til å pusse henne (han tok jo litt for hardt i), så satt hun alltid og pusset ham. Trixie var en veldig pen dame, som av en eller annen grunn alltid hadde fjærene på hodet glattet ned, uansett hvor mye hun bruste med andre fjær. I likhet med sin mann hadde hun også en skavank, om ikke like alvorlig: en skadet fot (kan sees på bildet), som må ha blitt skadet en gang i barndommen. Hun kunne uansett bruke foten normalt. Triton og Trixie fikk ett barnekull, og hvordan det forløp skal jeg skrive om en annen gang.

Triton ble til slutt avlivet, da han etter å ha levd fjærløs i noen år fikk kreft i buken.

Alle fotografier: Ellen Sophie Thobro ©

25.05.2011

Fjorårets hekketid

Måk1 og Måkalice valgte, som nevnt i tidligere blogginnlegg, altså ikke å lage rede på vårt hustak. Derimot fant de seg en redeplass på taket til et hus litt nedenfor oss. Til å begynne med lurte vi på om de i det hele tatt kunne kunsten å bygge rede, for det varte lenge før byggingen kom ordentlig i gang. De la noe gress innenfor snøstopperen på det valgte taket, men dette bare skled ned igjen, tilsynelatende uten at Måk1 og Måkalice brydde seg nevneverdig. De oppholdt seg imidlertid mye på taket og kurtiserte titt og ofte.
Etterhvert ble det faktisk til et (i det minste godt nok) rede, og etter mye ekteskapelig aktivitet på pipen kunne rugingen begynne. Såvidt vi kunne se fra vår altan la Måkalice 3 egg. Gjennom hele rugeperioden tigget de to måkene om mat hos oss. Men idet eggene begynte å klekkes, sluttet de med det og dro heller til sjøs for å finne mat. Det var tydelig at det de kunne spise hos oss ikke ble ansett som godt nok for ungene.
 
 
Måk1 og Måkalice var veldig påpasselige og kjærlige med ungene sine. Alle tre eggene ble klekket, så det ble altså tre små måkebarn. Måkebarna holdt seg tett sammen, og selv om de omtrent straks etter klekking begynte å bevege seg rundt på taket, falt de aldri ned (noe vi var redd de ville gjøre) og gikk alltid tilbake til redet hvis en av foreldrene gav dem beskjed om å gå dit. Måkebarna begynte også veldig tidlig med flygetrening, noe som forbauset oss litt.
 
Vi fulgte med på måkene våre hver eneste dag, og plutselig en dag var de vekk. Vi antok at Måk1 og Måkalice måtte ha fått barna til å hoppe ned, og siden vi vet at tjeldebarn kan hoppe mange, mange meter ned uten å skade seg, antok vi at det samme gjaldt for måkebarna. Etter noen dager så vi igjen én av måkeforeldrene som kom gående ut på veien med ett av barna. Vi stusset på hvor de andre var, men fikk raskt svaret. Beboerne i huset der de hadde hatt redet fikk besøk akkurat i det måken med barnet vandret ut på veien, og fra vår altan hørte vi hva som ble fortalt. Måk1 og Måkalice hadde fått de tre ungene til å hoppe ned på et sted der det var steinunderlag, slik at den største døde av fallet og den mellomste ble svimeslått. Antageligvis døde den mellomste også etter en stund, siden vi aldri så mer enn ett barn igjen. Det var veldig tydelig at Måk1 og Måkalice var stresset, og de oppførte seg ekstra rabiate og sinte i noen dager. Vi antar at dette ikke bare var pga. at de måtte passe på den gjenlevende ungen, som er et stress i seg selv, men også sorg og frustrasjon over de som døde.
 
På bildene over er det ikke nødvendigvis så lett å få øye på den lille måkeungen, men det er så også poenget. Siden måker er sjøfugl er ungenes kamuflasjefarger tilpasset sand og stein. I tettbygd strøk er det imidlertid veier og asfalt som er det beste stedet måkebarn kan kamuflere seg, noe som er ganske skummelt. Flere ganger hadde vi hjertet i halsen for at Måkelille, som vi kalte ungen, skulle bli påkjørt. Men om ikke biler blir ansett som trussel av måkene, blir alt annet det. Måk1 og Måkalice passet på ungen sin som bare måker kan, og både dyr og mennesker ble behørig jaget hvis de kom litt for nært. Vi kunne imidlertid gå nesten helt oppi ungen og se på den, uten at måkeforeldrene jaget oss. All matingen gjorde tydeligvis at de stolte på oss.
Etter å ha vært innom hagen til de dumme naboene (som jeg har nevnt tidligere), vandret Måkelille heldigvis opp i gresset i en fredelig hage. Der tasset han (eller hun) rundt noen dager, men så gikk det lang tid før vi så noen av dem igjen. Vi lurte på om de dumme naboene hadde vært og fjernet Måkelille, og håpte på det beste (at han evt. bare var flyttet, og ikke drept). Etter en lang stund dukket imidlertid Måk1 oppigjen på altanen vår og tigget etter mat. Samtidig dukket det opp en ganske stor, men flygeudyktig unge som vandret rundt huset vårt. Vel, rettere sagt var det flere ungmåker som vandret rundt på den tiden, men denne ene holdt seg veldig nært vårt hus (eller altan). Jeg, som jo er enkel å tvinne rundt lillekloen, gikk ut og kastet noen små brødbiter til ungmåkene, og igjen var det bare denne ene som ikke var redd meg. Vi begynte da å vurdere om dette faktisk var Måkelille, en antagelse vi fikk styrket da Måk1 matet denne ungen. (Hva om det ikke var Måk1, men en annen måke, kan man jo innvende, men måker har faktisk gjenkjennbare ansikter og væremåter, akkurat som mennesker.)
 
 
Måkelille holdt seg rundt huset i ganske mange dager, og jeg gikk ut med mat hver gang jeg hørte ham pipe (ja, jeg er bløthjertet). Men etter å ha fått en liten og velfortjent irettesettelse fra den snille naboen om at måker ikke lever best på brød (Måk1 og Måkalice fikk ikke så mye brød altså, mest kjøtt og flesk - til Måkelille var det imidlertid lettest med bittesmå brødbiter), begynte vi å grave opp makk til ham i stedet for. Vi holdt uansett på med å lage plen utenfor huset, så hver gang vi fant en makk kastet vi den til Måkelille. Han holdt seg i nærheten av oss mens vi arbeidet i hagen i flere dager, og det tok ikke lang tid før han begynte å grave opp makk selv. Vi satte også ut litt vann som han drakk lystig av, siden det var en ganske tørr periode. Men så etter en stund dro han sin vei, og vi har ikke sett ham siden. Da vi har flyttet til nytt hus, vet vi ikke nå om hvordan det går med Måk1, Måkalice eller Måkelille, men vi håper de har det bra. Og en annen gang skal jeg skrive mer om vårt nye måkebekjentskap der vi bor nå.




Alle foto: Sverre Andreas Fekjan & Suzanne Anett Thobro.
Creative Commons License
Alle fotografier er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

20.05.2011

Måker gjør det ikke bare på piper

Det har begynt å henge et måkepar rundt huset vårt, og ifølge naboen er det det samme paret som hekker her hvert år. Vi har jo ikke bodd her så lenge, så det er første gang vi blir kjent med dette måkeparet. Og de oppfører seg litt annerledes enn våre forrige måker. Jeg skrev nemlig i forrige måke-innlegg at måker gjør det gjerne på piper. Vårt nye måkebekjentskap gjør det derimot på plenen (tentativ plen i det minste) rett foran kjøkkenvinduet.







Og et sjekketips til måkemenn: gi damen en svær makk, det funker alltid (i hvert fall denne gang).

Alle foto: Sverre Andreas Fekjan  & Suzanne Anett Thobro
Creative Commons License
Alle fotografier er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

18.05.2011

Hva Donald har lært oss

Donald har vel egentlig lært oss alle veldig mye, men særlig hvordan ikke behandle fugler (eller dyr eller naturen generelt). Hvor mange historier handler ikke om hvordan Donald eller onkel Skrue i sin tankeløshet terger på seg fugler av diverse typer (eller dyr eller naturen generelt) og dermed får minst trippelt så mye pes tilbake?

Dette enkle prinsippet forsøkte jeg å forklare til den idiotiske naboen vår der vi bodde før (må for all del ikke forveksles med de snille naboene), da han begynte å kaste stein etter måkene som passet på måkebabyen sin som hadde vandret opp i hagen hans. For hva gjør en fugl hvis du kaster stein etter den? Tenker den "Hm, nu tror jeg at denne mann kaster sten etter oss fordi han vil at vi skal sitte helt i ro, ja la oss sitte helt i ro nu og smile våre største smil"? Neppe. Kaster du stein etter måker eller andre fugler, blir de sintere, reddere og mer desperate.

Gå til Donald og bli vis!

17.05.2011

Tøffe fugler og pysete fugler

I dag leste jeg en gammel Donald Duck-historie av Carl Barks. Den handler om den lille, pysete falkeungen Stålvinge, som blir kastet ut av falkeskolen og adoptert av Ole, Dole og Doffen. De vil forsøke å trene ham opp til å bli en oppvisningsfugl som Donald kan ha med seg når han hopper i fallskjerm, men Stålvinge tør ikke engang å lære seg å fly. Donald og guttene gir til slutt opp å trene Stålvinge, og Donald drar avgårde til fallskjermoppvisningen uten ham. Men - Stålvinge har gjemt seg i nistekurven til Donald, og titter frem fra den når varmluftsballongen Donald er i, er høyt oppe i luften. Stålvinge får panikk, klatrer oppover ballongen og river dermed hull på den med nebbet sitt. Donald faller ut av varmluftsballongen, og til hans gru får han ikke til å løse ut fallskjermen. Stålvinge, som synes det er superskremmende å være så høyt oppe i luften, prøver desperat å komme seg ned til Donald som farer nedover mot bakken. Stålvinge får til slutt tak i en snor på Donalds fallskjermryggsekk, og dermed blir fallskjermen utløst. Tilskuerne på bakken tror det hele er planlagt; at Donald har trent opp Stålvinge til å løse ut fallskjermen. Både Donald og Stålvinge vinner pris.

Som en forholdsvis pysete person selv har jeg stor sympati for Stålvinge. En av undulatene våre, Felicity, er også av denne pysete sorten. Allerede da Felicity med sine søsken lå i rugekassen, hadde hun tydeligvis angst. Hun oppførte seg rart hver gang vi tok av taket på kassen for å se på dem - hun gapte og peste. Vi var litt redd for at hun var fysisk syk, men etter hvert som hun ble eldre forsto vi at det bare var angst. For et engstelig individ bekreftes verdens farlighet stadig. Felicity liker f.eks ikke å hoppe fra pinne til pinne, hun vil helst klatre. Problemet er bare at hvis hun forsøker å klatre fra en pinne til en annen som viser seg å være litt for langt vekke, så snubler hun i forsøket og får dermed bekreftet at det å bevege seg fra pinne til pinne er farlig. Felicity holder seg gjerne også nær buret, og flyr ikke rundt i hele huset slik som resten av flokken gjør.  Hvis det er noe som kvepper henne, f.eks om hun ser en kråke fly forbi vinduet, bruker hun mye lenger tid enn de andre undulatene på å roe seg igjen. Og hun er den som bruker lengst tid på å venne seg til et nytt bur, eller et nytt sted. Av og til får hun bare angst av ingenting, plutselig sitter hun og spiler med vingene og gaper med nebbet.
Fra venstre: Felicity, meg, Nummer 1. Tatt i 1999, fuglene er ca. 5 uker gamle.  
Foto: Ellen Sophie Thobro ©

Er det så negativt å være en nervøs fugl? Nei. En flokk trenger både de nervøse og de tøffe individene. Mens de tøffe farer på og finner mat, stiller de nervøse seg litt i bakgrunnen og gir beskjed til de som spiser hvis det blir fare på ferde. Når de tøffe er mette, kan de pysete spise mens de mette passer på. Det blir en vinn-vinn-situasjon, der begge parter sammen gir flokken en god dynamikk. Det er også mindre sannsynlighet for at en nervøs fugl blir drept av rovdyr. Ifølge forskning.no (jeg finner ikke igjen artikkelen akkurat nå) er det til gjengjeld større sannsynlighet for at en pysefugl dør av stress, men Felicity er bevis på det motsatte. Hun er eneste gjenlevende av sin søskenflokk, hun flyr i sitt tolvte år nå og er "still flying strong". Jeg har hørt det at det slettens ikke er dumt for fysikken til et menneske å ha angst, fordi man da jevnlig får trimmet hjertet. Kanskje det er derfor Felicity har blitt såpass gammel?

Foto: Ellen Sophie Thobro ©

13.05.2011

Min første fugl

Jeg og Petronius
 Foto: Ellen Sophie Thobro ©
Vår første undulat fikk jeg da jeg var sånn ca. 5 år. Han het Petronius og var blå. Petronius var veldig tam og han pleide å mate øret mitt, slik at jeg ofte gikk rundt med frø i øret. Dessverre levde ikke Petronius så veldig lenge, jeg mener han døde før jeg var 8.

Dessverre døde Petronius mest sannsynlig av ensomhet. Da min lillesøster ble født ble han plassert på et eget rom i huset der vi sjelden var, for å unngå allergenspredning. Ikke så lenge etter var han død. Det lærte meg noe viktig om fugler - de er sosiale dyr, og trenger kontakt med andre vesener. Et speil er ikke nok.

11.05.2011

Måker, måker, måker

Noe av det beste med Tromsø er måkene! Jeg digger måker! Som alle fugler er måker ekstremt intelligente, og utrolig tilpasningsdyktige til mennesker. De er fulle av kjipatriks, noe som i mine øyne gjør dem enda mer diggbare. 

Ifjor var det et fiskemåkepar som gjorde oss til deres mennesker og vår altan til deres matplass. Vi gav dem navnene Måk1 og Måkalice, oppkalt etter undulatene våre Nummer 1 og Alice (mer om dem ved en annen anledning). Måk1 og Måkalice dukket opp i april. Siden også naboene våre pleide å mate fugler på altanen, var nok de to måkene allerede klar over stedet. Jeg er utrolig lett å snurre rundt lillekloen, og det oppdaget Måk1 og Måkalice raskt. De gikk frem og tilbake på rekkverket og tigget etter mat helt til jeg kom ut med noe (og som regel tok jo ikke det lang tid).

"Vipp, vipp. Mat meg, mat meg."
Fiskemåker har selvsagt sitt eget språk. De lydene vi kjenner best er:
  1. Iiiiyyyyaaaaaaaaaa = "Kom deg vekk!"
    • Det er sikkert denne lyden de fleste forbinder med måker, men den er slettens ikke den eneste, og etter min erfaring heller ikke den de bruker mest. Dette skriket (som det jo er) brukes til å advare uvedkommende måker og andre innpåslitne dyr mot å komme for nærmt.
  2. Vapp, vapp = "Er du der? Jeg er her."
    • Når måkene flyr i par, som de ofte gjør i "visningstiden" (når de ser etter redplass), lokaliserer de hele tiden hverandre med denne lyden. Den ene sier vapp, den andre svarer vapp, den første sier vapp igjen, osv. De sørger hele tiden for å vite hvor den andre er, og at de flyr samme vei.
  3.  Blblblblblbl = flørtelyd
    • Denne nærmest ringende lyden, som ikke er særlig høy, bruker måkene når de flørter med hverandre og har kurtiseritualer ved redeplassen. Da bikker de med hodene mot bakken, og danser fra side til side med hverandre.
  4. Gakkgakkgakkgakkgakkgakk = sensurert
    • Denne raske, forholdsvis høye lyden kommer når måkene bedriver sine "ekteskapelige plikter". Og måker gjør det gjerne på piper.
  5. Ååååjaaaaa = "Å du er så søt og god!"/"Her er det veldig fint!"
    • Dette lyden minner om tonefallet mennesker bruker når de snakker til/om en baby eller noe annet lite og og søtt. Måkene bruker den når de snakker til kyllingene sine, og når de har funnet et sted de liker. Det er en tydelig i godt humør-lyd.
  6. Wooooooh = "Pass på!"
    • Hvis vi kom litt for nært måkene mens de satt på altanrekkverket, sa de wooooh og fløy avgårde. Og landet på altanen igjen med en gang vi hadde gått litt tilbake.
    • Vipp, vipp = "Mat meg, gi meg oppmerksomhet."
      • Denne tynne pipelyden er nok en etterligning av pipene som måkekyllingene kommer med. Dette er tiggelyden som viser at nå er måkene sultne (eller rettere sagt ikke helt mette), og samtidig som de lager lyden gjør de seg også små ("se så liten jeg er, jeg trenger mat") og bikker hodet bakover.
    Jafs!
    Den lyden Måk1 og Måkalice brukte mest når de satt på vår altan, var selvsagt den sistnevnte. Vi lærte fort at den betydde "mat meg", og de lærte raskt at jeg er bløthjertet. Hvis jeg mot formodning ikke kontinuerlig la ut mat på altanen, følgte de etter meg. Altså at hvis jeg satt ett sted i stuen, så sto de på altanrekkverket nærmest der jeg var, og hvis jeg flyttet meg, gikk de i samme retning. Så sto de og så på meg og "vippet" helt til jeg ga etter og kom ut med noe godt.

    At Måk1 og Måkalice kom og annekterte meg som matmor, hadde noen klare fordeler som måkemislikere burde få med seg. Siden fugler helst ikke vil ha redet for nært matplassen, i tilfelle andre fugler tar feil av mat og barn, valgte de to fiskemåkene å ikke legge rede på taket vårt. For det andre ble vi aldri jaget da vi gikk forbi redeplassen deres, fordi de kjente oss igjen som greie folk (absolutt alle andre, dyr som mennesker, ble jaget). For det tredje hegnet de om altanen sin/vår slik at ingen andre måker fikk komme i nærheten av den. Vårt samarbeid med Måk1 og Måkalice var en vinn-vinn-situasjon! Samarbeidet varte gjennom hele hekketiden, og i en annen bloggpost vil jeg komme tilbake til hvordan den tiden forløp.

    Alle foto: Sverre Andreas Fekjan & Suzanne Anett Thobro
    Creative Commons License
    Alle fotografier er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

    Velkommen til Mitt liv som fugl!

    Anders Kompelien Iden: "Tryllekunsten"
    Etter mye påtrykk fra en nær slektning (jeg skal ikke nevne navn, men yrkestittelen hennes er mamma) om at jeg bør skrive ned alle mine fuglehistorier, starter jeg nå denne bloggen. Her vil det komme historier om både innefugler og utefugler, små fugler og store fugler, fargerike fugler og fugler i svart-hvitt.