25.05.2011

Fjorårets hekketid

Måk1 og Måkalice valgte, som nevnt i tidligere blogginnlegg, altså ikke å lage rede på vårt hustak. Derimot fant de seg en redeplass på taket til et hus litt nedenfor oss. Til å begynne med lurte vi på om de i det hele tatt kunne kunsten å bygge rede, for det varte lenge før byggingen kom ordentlig i gang. De la noe gress innenfor snøstopperen på det valgte taket, men dette bare skled ned igjen, tilsynelatende uten at Måk1 og Måkalice brydde seg nevneverdig. De oppholdt seg imidlertid mye på taket og kurtiserte titt og ofte.
Etterhvert ble det faktisk til et (i det minste godt nok) rede, og etter mye ekteskapelig aktivitet på pipen kunne rugingen begynne. Såvidt vi kunne se fra vår altan la Måkalice 3 egg. Gjennom hele rugeperioden tigget de to måkene om mat hos oss. Men idet eggene begynte å klekkes, sluttet de med det og dro heller til sjøs for å finne mat. Det var tydelig at det de kunne spise hos oss ikke ble ansett som godt nok for ungene.
 
 
Måk1 og Måkalice var veldig påpasselige og kjærlige med ungene sine. Alle tre eggene ble klekket, så det ble altså tre små måkebarn. Måkebarna holdt seg tett sammen, og selv om de omtrent straks etter klekking begynte å bevege seg rundt på taket, falt de aldri ned (noe vi var redd de ville gjøre) og gikk alltid tilbake til redet hvis en av foreldrene gav dem beskjed om å gå dit. Måkebarna begynte også veldig tidlig med flygetrening, noe som forbauset oss litt.
 
Vi fulgte med på måkene våre hver eneste dag, og plutselig en dag var de vekk. Vi antok at Måk1 og Måkalice måtte ha fått barna til å hoppe ned, og siden vi vet at tjeldebarn kan hoppe mange, mange meter ned uten å skade seg, antok vi at det samme gjaldt for måkebarna. Etter noen dager så vi igjen én av måkeforeldrene som kom gående ut på veien med ett av barna. Vi stusset på hvor de andre var, men fikk raskt svaret. Beboerne i huset der de hadde hatt redet fikk besøk akkurat i det måken med barnet vandret ut på veien, og fra vår altan hørte vi hva som ble fortalt. Måk1 og Måkalice hadde fått de tre ungene til å hoppe ned på et sted der det var steinunderlag, slik at den største døde av fallet og den mellomste ble svimeslått. Antageligvis døde den mellomste også etter en stund, siden vi aldri så mer enn ett barn igjen. Det var veldig tydelig at Måk1 og Måkalice var stresset, og de oppførte seg ekstra rabiate og sinte i noen dager. Vi antar at dette ikke bare var pga. at de måtte passe på den gjenlevende ungen, som er et stress i seg selv, men også sorg og frustrasjon over de som døde.
 
På bildene over er det ikke nødvendigvis så lett å få øye på den lille måkeungen, men det er så også poenget. Siden måker er sjøfugl er ungenes kamuflasjefarger tilpasset sand og stein. I tettbygd strøk er det imidlertid veier og asfalt som er det beste stedet måkebarn kan kamuflere seg, noe som er ganske skummelt. Flere ganger hadde vi hjertet i halsen for at Måkelille, som vi kalte ungen, skulle bli påkjørt. Men om ikke biler blir ansett som trussel av måkene, blir alt annet det. Måk1 og Måkalice passet på ungen sin som bare måker kan, og både dyr og mennesker ble behørig jaget hvis de kom litt for nært. Vi kunne imidlertid gå nesten helt oppi ungen og se på den, uten at måkeforeldrene jaget oss. All matingen gjorde tydeligvis at de stolte på oss.
Etter å ha vært innom hagen til de dumme naboene (som jeg har nevnt tidligere), vandret Måkelille heldigvis opp i gresset i en fredelig hage. Der tasset han (eller hun) rundt noen dager, men så gikk det lang tid før vi så noen av dem igjen. Vi lurte på om de dumme naboene hadde vært og fjernet Måkelille, og håpte på det beste (at han evt. bare var flyttet, og ikke drept). Etter en lang stund dukket imidlertid Måk1 oppigjen på altanen vår og tigget etter mat. Samtidig dukket det opp en ganske stor, men flygeudyktig unge som vandret rundt huset vårt. Vel, rettere sagt var det flere ungmåker som vandret rundt på den tiden, men denne ene holdt seg veldig nært vårt hus (eller altan). Jeg, som jo er enkel å tvinne rundt lillekloen, gikk ut og kastet noen små brødbiter til ungmåkene, og igjen var det bare denne ene som ikke var redd meg. Vi begynte da å vurdere om dette faktisk var Måkelille, en antagelse vi fikk styrket da Måk1 matet denne ungen. (Hva om det ikke var Måk1, men en annen måke, kan man jo innvende, men måker har faktisk gjenkjennbare ansikter og væremåter, akkurat som mennesker.)
 
 
Måkelille holdt seg rundt huset i ganske mange dager, og jeg gikk ut med mat hver gang jeg hørte ham pipe (ja, jeg er bløthjertet). Men etter å ha fått en liten og velfortjent irettesettelse fra den snille naboen om at måker ikke lever best på brød (Måk1 og Måkalice fikk ikke så mye brød altså, mest kjøtt og flesk - til Måkelille var det imidlertid lettest med bittesmå brødbiter), begynte vi å grave opp makk til ham i stedet for. Vi holdt uansett på med å lage plen utenfor huset, så hver gang vi fant en makk kastet vi den til Måkelille. Han holdt seg i nærheten av oss mens vi arbeidet i hagen i flere dager, og det tok ikke lang tid før han begynte å grave opp makk selv. Vi satte også ut litt vann som han drakk lystig av, siden det var en ganske tørr periode. Men så etter en stund dro han sin vei, og vi har ikke sett ham siden. Da vi har flyttet til nytt hus, vet vi ikke nå om hvordan det går med Måk1, Måkalice eller Måkelille, men vi håper de har det bra. Og en annen gang skal jeg skrive mer om vårt nye måkebekjentskap der vi bor nå.




Alle foto: Sverre Andreas Fekjan & Suzanne Anett Thobro.
Creative Commons License
Alle fotografier er lisensiert i henhold til Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported License.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar